Verdidebatt

I dag, 21.mars, er Downsdagen.

kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. I maktens rike er det den snudde verden som gjelder. Makt, kontroll og selvtilstrekkelighet er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når godt og ondt sakte endrer innhold er det oftest noen med definisjonsmakt og påtrengende prioriteringsbehov som har tatt ordet og så sørget for å beholde det over lang tid. Det kan sågar gå så langt at i enkelte saker er den normale situasjonen til slutt snudd opp ned; det som gjentas over tid har dessverre en tendens til å fremstå som det normale.

Jesus sier at den minste skal være den største, og at den siste skal komme først. Men i dag er den sterkeste ennå sterkest, den største størst og den første er og blir den første. Rekkefølgen er fremdeles den motsatte av Gudsrikets sådanne.

I dag kan man ta såkalt prenatal diagnostikk; dvs forstervannsprøver slik at man kan forhindre at barn med downs syndrom blir født. Man sørger for at de som er svakt utrustede ikke blir en byrde for de sterke med prioriteringene i orden og derfor nektes den med downs å se dagens lys. Nazistene ville som kjent skaffe slike individer av veien fordi de lå de sterke og samfunnet til last. Og i dag har vi kommet så langt at vi kan spare en kommende Hitler for bryet: Fordi den sterke med definisjons- og argumentasjonsmakten intakt effektivt forhindrer at slike «byrder» blir født. Dog kan man ikke forhindre at det fødes en ny Hitler eller hva slags navn en slik ny despot nå har.

Fordi slike fanatiske maktskikkelser ikke røper seg ved fostervannsprøver. Men det gjør altså de svakt utrustede.

Nå kunne man kanskje si at dette er lettkjøpt snakk fra min side, hvis jeg da ikke har et vitne å føre til skranken - men det har jeg:  "Marte Wexelsen Goksøyr er en ung kvinne med downs syndrom og en vekkende røst i vår tid. Denne begavede unge kvinnen er skuespiller, skribent og samfunnsdebattant, og nå også forfatter. Mest kjent ble hun kanskje da hun utfordret statsministeren i Stortingets vandrehall i februar 2011 og vippet ham av pinnen med sine spørsmål om rettighetene til mennesker med Downs syndrom." Dette er tatt fra innledningen til Goksøyrs bok. Videre fa forlagets omtale: "Hennes bok blir derfor et politisk debattinnlegg, og hun var kanskje en av Stoltenbergs farligste kritikere fordi hun tok ham i løftebrudd. Hun tar i boken et kraftig oppgjør med tanken om at mennesker med Downs syndrom ikke skal ha en plass i vårt samfunn. «Jeg er en kvinne med Downs syndrom. Er jeg ikke ønsket av samfunnet?» spør hun i et kapittel." Som forlaget avslutter i sin omtale: "Hun er derfor en viktig røst i vår tid. Om hun tier, skal steinene rope".

Goksøyr er takknemlig for sitt liv og ville aldri ha unnvært det. Hun er et eksempel for oss alle. Som et kinesisk ordspråk sier: "Sjømannen ber ikke om medvind - han lærer seg å seile mot vinden". Hennes ord må tillegges langt mer vekt enn våre; da det er hennes liv det handler om. Hun hadde lært seg å kjempe med alle vanskelighetene. Hun hadde alle odds mot seg, all pine og ydmykelser - og har like vel vært glad til. Fordi hun hadde fått livets gave, og viste å  verdsette gaven.

Goksøyr hadde erfart at hennes liv hadde en sammenheng med at hun levde i et land hvor mange av de sterke og friske tok det som en selvfølge at de handicappede kunne bli kategorisert som en type byrde og derfor definert som problem i den rike silkeglatte forbruks- og nytelsesidyll. Dvs den med downs må akseptere å være en byrde som noen i beste fall ville påta seg. Vel og merke så lenge omgivelsene da fikk rikelig kompensasjon for den "ulykke" det var å få et barn med downs?

I såkalt dårlige tider, eller i mørke stunder, kommer noen med downs syndrom på den tanke at det kanskje like vel var best at de ikke var født. Å være utenfradefinert av de som anser seg mer vellykkede og sterke kan bli mer enn en tung belastning.

Goksøyr er et levende vitne mot «den omvendte verden»; den som egentlig står opp ned i visse henseender. Dvs den verden hvor den sterke ikke tjener den svake, og hvor den siste igjen skal få merke at han nå ER og blir den siste; og ikke skal gjøre seg noe håp om å bli blant de første. Og i våre dager reiser det seg noen i protest og engasjerer seg mot det urettferdige samfunnet. Ikke til fordel for utsatte og lidende. Men fordi de ikke får dra på hytten.

Mellom de sterke og de svake, mellom makten og de vergeløse, vil det alltid finnes et motsetningsforhold. Det finnes en makt- og selvprioriterende despot i alle mulige størrelser, også latent i deg og meg. Makten er et redskap for den vilje som vil herske over andre. Ordet fra livets skaper selv er en gave og et redskap for den som i kjærlighet vil gi til andre. Ordet er også født i hjertet til den med downs syndrom: I kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. I maktens rike er det den snudde verden som gjelder. Makt, kontroll og selvtilstrekkelighet er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt