Hvem er jeg om du ikke speiler meg? – En betraktning om det å være menneske med forvaltningsansvar. #TeologenesKlimaAksjon

Mennesket er skapt av Gud, med sin egen natur og i Guds bilde. Mennesket står i et relasjonelt forhold til alt annet i skapelsen, og for å overleve på lang sikt må vi soabadit – komme overens. Vi har mye makt i kraft av å være mennesker, men må også underkaste oss en del av de fenomener som vi er avhengige av for å kunne overleve. Solen gir oss liv, men den kan også ta det ifra oss. Værets makter viser sin styrke og truer med å straffe oss nå som vi over lang tid har forsømt vår forvaltning av de goder som er blitt overlatt oss å ivareta og leve av. Vår egen død, den må vi også underkaste oss, den er i Guds forvaltning, utenfor vår råderett.

På jorden er vi en kort stund. Vi får vår del, mere enn det skal vi ikke ta. Vi skal også unne andre det som er deres del. Havets, beitelandets, innsjøens, reinens del, og at alle andre levende skapninger skal få det som er deres del. Samisk fortellertradisjon forutsetter en usynlig sfære og til den hørende fenomener, som ikke alltid er synlige for oss. Ikke bare i seg, men også derfor, skal vi alltid være forsiktige med hva vi tar, velsigne før vi drar av sted, huske å spørre om lov, rydde etter oss slik at vi forlater plassen etter oss sånn som den så ut når vi kom och aldri noensinne utsette andre skapninger for lidelse. Alt dette er naturligvis idealer, men hva er vel idealer annet enn noe å strekke seg etter. Når vi trår over grenser kan vi bli advart. Adam hadde flere jordbarn enn oss og noen av dem ble usynlige, selv om de av og til kan vise seg for oss. De ser ut som oss, men deres skjønnhet er større en vår, klærne er penere og deres dyr er vakrere, deres joik lyder bedre også i våre ører. De finnes i hele Sápmi og de har mange navn. Det hender at de advarer oss i farlige situasjoner, eller gir oss råd. Innimellom forstyrrer de oss i søvnen for å gi beskjed om ikke å sove der, og noen ganger virker det som at de kun spiller oss et puss. Når de snakker til oss skal vi alltid lytte, for det de sier er alltid sant. Sammen med oss over generasjoner, vi berettar om dere om og om igjen, så vi kan forstå hva vi skal strekke oss etter og streve for. Om dere og om fortellingene i Bibeldn beretter vi så vi husker hva det betyr å være menneske.

I en bok med sørsamiske eventyr[1] leser vi om en familie som flyttet med sin reinhjord till sommerlandet. De hadde satt opp både gammer och gjerder. I gjerdet skulle reinsdyrene være når de ble melket. Så på natten var det mannens tur å vokte flokken. Han fikk da besøk av en mann kledd i blått. Han forstod at det var en sajve. Sajven bød mannen hjem till seg og tilbake igjen. Mannen ble med. Sajven tok ham på ryggen och de forsvant ned i en kilde i nærheten. Mannen ble tilbudt mat och den måtte han sette korsets tegn på for å kunne spise den.. Mannen ble oppfordret av sajve til å flytte gjerdet. Det var plassert rett over dem, og som følge av det fikk de avføring rett ned på seg. Om han ikke gjorde det skulle han volde reinhjorden stor skade, men om han fulgte deres råd ville han ha lykke med renhjorden. Mannen svarte att han ville gjøre som de ba ham om. Han fikk da en liten slump penger for besværet, og disse fikk også korsets tegn på seg. Deretter dro sajven og mannen tilbake gjenom kilden og mannen undret seg over at han ikke ble våt. Gjerdet ble flyttet med hjelp av felles innsats fra hele familien. Hjorden vokste med tiden og mannen glemte aldri møtet ved kilden. 

[   ]

[ Jesus sa, det dere gjør mot de minste av mine gjør dere også mot meg. Hvem skal rettlede meg om Adams usynlige barn ikke lenger kan påminne oss om hvor grensen går når vi har tatt for stor plass, når vi ikke har plukket opp etter oss, når vi tar det som ikke var vårt å ta, bare fordi vi kan. I klimaaksjonen leser vi at kortsiktig interesse for velstand og vekst ikke gir oss noen rett å frarøve andre arter deres livsgrunnlag. Da menneskene fortsatt var mye ute och levde nært sine dyr og marker, var det lettere å få råd og å kunne høre hva våre medforvaltere, som har vært der lengre enn oss, ga av råd. Til forskjell fra været valgte og velger de innimellom å gi seg tilkjenne, uten at vi alltid forstår hvorfor. Nu straffer været oss. Været, vinden og havet spør ikke om vi skulle kunne flytte på vårt gjerde. I stedet for å gi marken litt av det vi hadde med oss av drikke, ser vi på vår jord som en ressurs å ta av, og ikke som en gave fra Gud, som vi skal forvalte sammen med alle de andre skapninger. Hvem er jeg som menneske om jeg ikke lenger behøver å ta hensyn til mer enn det jeg kan se helt fysisk rett framfor meg? Hvem er jeg når jeg ikke engang underkaster meg når været viser sin makt over oss? Hvem er jeg når jeg ikke lenger skal høre på fortellinger som er blitt berettet i hundrevis av år, om sajve og om Jesus? Er jeg da en umettelig Stallo, stadig på jakt etter materielle rikdommer? En sånn som til og med spiser menneskebarn? ]

[ [1] Birkeland, Kirsti (1986) Staloer tror at månen er et bål, Oslo: J.W. Cappelens forlag  ]