Sårbare grupper

Jeg er av dem som er litt lei av å høre at det er hensynet til de sårbare gruppene - eksempelvis de eldre, hjerte-lungesyke og kreftpasientene - som rettferdiggjør de drastiske korona-tiltakene. For orden skyld: Jeg tilhører alle tre kategoriene – men liker likevel ikke å bli skjøvet fram som et potensielt offer. Vi, i vår aldersgruppe, og som har vært ute en vinternatt før, har kanskje en mer avslappet holdning til vår egen framtid. I en gitt situasjon er det slett ikke sikkert at respiratortilgangen vil være så avgjørende; en verdig død kan bli viktigere. Vår kulturs eksistensielle dødsangst kureres ikke med økt respiratorkapasitet.

Den virkelig sårbare gruppen er de fattige og syke i den tredje verden. Jeg deler bistandsminister Ulsteins bekymring for de konsekvensene koronapandemien får for dem; men mener at dette ikke først og fremst skyldes selve infeksjonen, men de indirekte følgene: Økonomisk tilbakegang og isolasjon ifra den rike verden vil medføre økte problemer med å skaffe seg livsviktig medisin og utstyr. En økonomisk krise her hjemme, vil alltid gå ut over de fattige der ute. Eksempelvis tar fortsatt tuberkulose og malaria millioner av liv. Om u-landenes økonomiske situasjon forverres, kan behovet for nødhjelp bli presserende.

Den gode prognosen ved covid-19  bør fremheves i stedet for dødstallene. Mer enn 90 % blir friske, og et fåtall vil trenge intensivbehandling. Det har stor betydning om vi beskriver glasset som halvtomt eller halvfylt. En klassisk studie fra 1981 viste at – i et tenkt tilfelle – ble valget av kreftbehandling sterkt påvirket av om man fokuserte på risikoen for å dø eller på sjansen for å bli frisk. Derfor er det viktig nå ikke å være for opptatt av det negative. "Det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det", sies det. Dette tar vi som en dugnad, noe vi skal lære av.