Lærer vi egentlig så mye nytt av alle doktoravhandlingene?

Abstrakte, teoretiske gjenbruksord, floskler, klisjeer svirrer omkring i en sirkulerende, hissig luftstrøm så de pompøse banalitetene, stammespråkets lokale dialektord, blir liggende igjen som etterlatenskaper på stranden. Jeg har lest mange slike fagbøker. De er ordrike, repeterende, de gjentar og gjentar tidligere faglige innsikter og intellektuelle posisjoner, kolleger og fagfolk nevnes, kritiseres, kommenteres. Mange doktoravhandlinger kommer med lite nytt. Fagfelt etter fagfelt befinner seg i en ustoppelig ordstrøm uten sperrer og 95 % av det som står i den nye doktoravhandlingen, visste man fra før. Språk kan gå i oppløsning. Innenifra. Det mister mening, substans, innhold. Man av-språker språket, av-retoriserer retorikken, begrepene går etter hvert som slitasjen merkes, i oppløsning - og etter å ha lest 250 sider, spør man: Hva er poenget? Hva er nytt? Hva lærte vi av dette? Hva er vitsen med allverdens doktoravhandlinger og akademiske fagbøker hvis de bare repeterer og sirkulerer og eksponerer det vi allerede vet fra før og bringer forskningen - for ikke å si menneskeheten - bare en bitteliten millimeter framover?