Verdidebatt

Jesu fordommer (?)

Når vi leser fortellingen om den kanaaneiske kvinnen og hennes datter bør vi kunne fastslå at enhver form for dem-og-oss-tenkning er og blir et radikalt feilgrep. Vi har alle Gud som Fader. Og der det finnes en far, der finnes det også barn. Dvs at alle, alle, er våre søstre og brødre. Hvilket innebærer en radikal fordring. Takket være den kanaaneiske kvinnen kan vi altså alle være trygge på at vi absolutt alle hører til. Tanken på et troens og fellesskapets hierarkier er m.a.o. kategorisk avvist av Gud selv.

Av Pål Georg Nyhagen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I torsdagens Vårt Land fastslår kapellan Stine Kiil Saga at Jesus, Guds sønn, «ikke var fri for fordommer» (sic!). En fordom er som kjent en holdning basert på mangelfull kunnskap som disponerer en person til å uttrykke antipati overfor personer, grupper eller ideer. Hvordan kapellan Kiil Saga kategorisk kan hevde at Guds sønn (!) hadde fordommer skal jeg la ligge, men hun refererer til den kanaaneiske kvinnen med hennes syke datter. (Matteus 15).

Jeg ser denne fortellingen noe annerledes:

Dette er en parabel som heller ikke jeg er trygg på  for all del; den skaper lett flere spørsmål enn den gir svar og kan m.a.o. være noe vanskelig å forstå. I hvert fall ganske så umiddelbart, sett ut fra et litt for distansert kristent ståsted. Ikke bare svarer Jesus først med det verste av alle svar; nemlig noe som oppleves som talende taushet. Kraftigere form for avvisning kan vel vanskelig erfares? Det å henvise til hunder i fortellingen var for øvrig krenkende; hunder var ansett som urene og dyr man skulle holde seg på lang avstand fra.

Noen prester bruker denne fortellingen som eksempel for å vise at man ikke skal gi seg i bønnen og være utholdende; men her hopper man over det mest vanskelige og tilsynelatende uforståelige: Det handlet nemlig ikke om en troende jødinne som innstendig og utholdende ba Gud om hjelp, og like vel holdt ut til tross for øredøvende taushet. I følge fortellingen, så tilhørte ikke kvinnen og hennes barn inngruppen i det hele tatt, men fikk tilsynelatende sitt pass påskrevet ganske så kategorisk: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» På den annen side, så vet Jesus mer enn godt at Gud hjelper «de utenfor». Job var ikke jøde og i Lukas, så sier Jesus i synagogen: «Jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange med hudsykdom i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman.» Så kanskje har Jesus her i møtet med den kanaaneiske kvinnen en mulighet til å understreke et vesentlig poeng.

Vi ser at Jesus faktisk med tyngde positivt tiltrer den fortvilte morens alternative fortolkning av Jesu fortelling; hun griper fatt i Hans fortelling og påpeker det grenseløse ved Guds kjærlighet til sin skapning; «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Her talte hun for øvrig på vegne av alle hedningefolkene og illustrerte dermed for enhver at alle er Guds elskede barn og evangeliet gjelder alle. Den nye tid var med Jesus i ferd med å bryte sterkere inn; noe som senere ga seg uttrykk i følgende marsjordre  - i de ord som kom til jord med budskap om frihet og frelse - for alle mennesker: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler».
Nå sier forøvrig heller ikke Jesus et avvisende «nei» på noe som helst tidspunkt (!), mange kristne oppfatter dog lett Jesu innledende holdning som et kategorisk nei til denne morens bønn. Men man behøver jo ikke: 
Fra et jødisk etisk ståsted blir bildet mer utfyllende og det ender like vel med et klart JA. Jesus kom altså for å oppfylle, realisere, skriften per se. Ikke oppheve den. Vi ser at kvinnen i den teologisk billedlige dialog freidig avslører Jesu fortellings grenser. Ikke (!) Jesu selv. Kan hende var det også dette som var Jesu pedagogiske grep der og da? Fortellingen, slik den først ble fortalt, viste til visse jøders oppfattelse av eksklusivitet: Nemlig etnosentrien og sneverheten i Gudsforholdet fører til sneverhet og egosentri i nesteforholdet. Hendelsen var Jesu måte å avsløre både for denne kvinnen, disiplene og jøder ellers rundt, at evangeliet gjelder alle folkeslag. Noe som for øvrig allerede lå innbakt i den jødiske troen. Kvinnen var altså Jesu kapellan og medhjelper i denne teksten. Det vi her bevitner er enda et ledd i en internteologisk diskurs hos jødene hvor Jesu deltar aktivt. Jesu opptreden og denne kvinnens deltagelse var m.a.o. et pedagogisk grep i forhold til disiplene og andre jødiske tilhørere. Han forlot aldri kvinnen, men avventet bare - de rundt var også implisitt del av fortellingen: 
Jesu tilsynelatende bortvisning av denne kvinnen stemmer dog overens med en mer nasjonalistisk forståelse av jødedommen som visse jødiske grupper dyrket: Jødene versus farao, jødene vs kanaaneerne. jødene vs filistrene, jødene vs de fremmede og hundene: Oss og dem. Derfor er det for Jesus ikke bare denne nødstilte kvinne med syk datter som var i risikosonen her i fortellingen, men også intet mindre enn et sant og genuint Gudsbilde. Kan hende Jesu reaksjon på disiplenes «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» var nettopp utgangspunktet for å bruke den kananeiske kvinnen som aktiv deltager og illustrasjon på evangeliets faktiske universalitet? Ny vin i nye skinnsekker? 
Kanskje Jesu hadde i tankene om den forhandlende kanaaneiske kvinnen at også Abraham forhandlet (!) med Gud da Sodoma skulle ødelegges - og viste her at Gud ikke er en ufravikelig dogmatisk og ren maskinell kald makt? Abraham møtte Gud på nettop på det som er Guds kjennetegn og noe vi alle skal strekke oss etter, nemlig kjærlighet og rettferdighet. 
Jesu møte med den kanaaneiske kvinnen er som en klar markering mot enhver form for trosmessig oss-og-dem-holdninger. Jesus påpeker at vi alle er Guds barn; og menneskelig sett har ingen noe å vise til for å rettferdiggjøre seg i forhold til Gud. Ingen. Takket være den kanaaneiske kvinnen kan vi altså alle være trygge på at vi absolutt alle hører til. Tanken på et troens og fellesskapets hierarki er m.a.o. kategorisk avvist av Gud selv. 
Når vi igjen leser fortellingen om den kanaaneiske kvinnen og hennes datter bør vi altså kunne fastslå at enhver form for dem-og-oss-tenkning er og blir et radikalt feilgrep. Vi har alle Gud som Fader. Og der det finnes en far, der finnes det også barn:
Vi er altså alle, alle, Guds barn. Relasjonen vår til Gud er udelelig og bestemt knyttet til våre medmennesker. Dvs at alle er våre søstre og brødre. Hvilket innebærer en radikal fordring. Gud skapte ikke først jøden, ei heller den kristne eller muslimen, etc. Han skapte mennesket. Det vi alle har felles sitter altså dypest i våre hjerter; det kan aldri endres. Det som skiller sitter i våre hoder: Det kan derimot utvikles, endres. Vi kan kun elske Gud tilbake gjennom å elske vår neste; fordi hun og han er akkurat som oss selv:
 En elsket, ønsket og villet Guds skapning.

Les mer om mer disse temaene:

kirke

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt