Verdidebatt

Noen kristne bør avradikaliseres - de lider under forestillinger som de mener er sunn teologi.

Mennesker som befinner seg i, eller som har hoppet av menigheter under den karismatiske paraplyen, trenger hjelp. De trenger hjelp av psykologer, teologer og sosialantropologer. Men oppgaven med å avradikalisere dem er vanskelig. Like vanskelig som å lede noen til Kristus. Deres ekstreme bibelsyn har satt dype spor i hjerne og sjel. Og de lever med hverandre, i sin egen verden - men isolert. Det dreier seg om 10-20000 mennesker i Norge.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hun (Alice – tenkt navn) gikk på et møte i Frelsesarmeen engang på 1980 tallet, fordi hun ville ha litt variasjon og var nysgjerrig på andre menigheter enn sin egen. Det hun ikke visste denne søndagen, var at taleren, ikke var en tradisjonell frelsesoffiser, men en radikalisert karismatisk kristen. Taleren ( Freddy-tenkt navn) forkynte et budskap som Alice ikke hatt hørt før. Freddy fortalte om store kristne bevegelser i verden, hvor helbredelser og vekkelser skjedde i stort omfang. Det var den hellige ånd, som gjorde dette, sa Freddy.

Freddy underviser om den hellige ånd, på en måte som Alice aldri har hørt før. Den hellige ånd er en kraft, inni oss, som taler til oss og virker i oss, hver eneste dag. Det er opptil oss hvor mye vi vil at den skal virke og gjøre, sier Freddy. Det vi sår, skal vi høste, sies det. Jo mer vi ber, og jo mer vi gir av oss selv, jo mer skal den hellige ånd virke i oss. Den hellige ånd vil at vi skal be for syke mennesker, legge hendene på dem, befale demoner og mørke å vike. «Vi skal sette mennesker i frihet», roper Freddy, så det ljomer i lokalet.

Alice drar hjem den kvelden, og tenker på hvor stille og dødt det er i hennes egen menighet. Det skjer så lite. Stille, forsagte og oppgitte mennesker preger ledelse og medlemmer. Noen har krenket henne også, tenker Alice. En eldste bad henne be litt kortere bønner, ved en anledning. Alice hadde også fått avslag om å delta i lovsangen - de hadde nok folk, ble det sagt. Alice føler seg dratt til begge sider. Hun vil gjerne høre mer på denne predikanten i Frelsesarmeen. Hun hadde også kjøpt en bok om vekkelse i Europa. «1990 årene - Guds ti-år for Europa». Alice fikk en lyst og trang til å være med på evangelisering og team. Hun var også invitert på en «troskonferanse» til sommeren. Men hvor skulle hun henvende seg? Det var tilbud over alt.

Omtrent slik som fortalt her, har mange mennesker hatt sitt første møte med den karismatiske bevegelsen. Det begynte i det små - og så ballet det på seg. Etter et år eller to med flørting med ekstreme bibeloppfatninger, så gir man seg inn i bevegelsen. Bevegelsen hvor den hellige ånd styrer og regjerer, som de sier. De vil oppleve velsignelsen, åndsdåpen og fylden av den hellige ånd. Selv sier de at «alt dette står det om i bibelen»

Det teologiske problemet, slik jeg ser det, er at ånden, følelsene og opplevelsene står over Guds ord. Talene og undervisningen dreier seg mest om stemmer i vårt indre, følelser av velvære, tilfredsstillelsen ved å bli brukt i Guds rike, belønningen, velsignelsen og mye annet emosjonelt tankegods – men som til sist ender i en verden av tvangsforestillinger, fantasier og en skapt virkelighet.

Nylig hadde jeg en samtale med en karismatiker jeg har kjent i 20 år. Han sier han er med i en bønnebevegelse. Jeg spør om hvem som står bak. XXX svarer han.

Jeg spør om denne personen har forbindelse til Betel- Church i Redding?

«Joda, mange har blitt velsignet i Betel-Church», sier min karismatiske venn.

«Og mange har også blitt forbannet», svarer jeg.

«Hvordan da»? sier min venn. «Mange vitner på YOUTUBE om vonde opplevelser i Betel», sier jeg.

«Nei, det er bare de som IKKE har blitt velsignet, som vitner på YOUTUBE», sier min venn.

«Hva mener du med «Å bli velsignet»»? spør jeg.

«Å bli berørt av Gud, møtt av Gud, helbredet og fornyet – oppleve Guds kjærlighet og åndens røst» sier min venn.

«Må man oppsøke Betel- eller visse typer forsamlinger for å bli velsignet? Består ikke vår hverdag av kamp på forskjellige arenaer – på jobb, i ekteskap, med barna og i praktiske gjøremål – i 90 % av vår hverdag?» spør jeg?

Nå merker jeg at min venn får problemer. Han er tydelig preget av det nærgående spørsmålet mitt. Han vet at han ikke kan gi logisk gjensvar på bibelsk grunn. Han vet at hans trygghet og identitet ligger i menigheten sin. Hans venner, som deler hans teologi, - er hans identitet. Flokktilhørighetens psykologi vinner i hans sjel.

Innerst inne vet han, at hans Gudsbilde ikke stemmer. Han vet innerst inne, - at lamme går ikke, døve hører ikke, blinde ser ikke. Han vet at ingen går på vannet nå lenger – og at ingen fengselsporter åpner seg, som de gjorde for Peter og Paulus. Ingen tar slanger i hendene eller drikker dødelig gift nå lenger. Man han vet at kristne forfølges, blir drept, blir syke og dør av kreft – midt i hans egen forsamling.

Likevel er fornektelsen av det onde, et fenomen i trosbevegelsen. Det onde definerer de selv. Virkeligheten fornektes. Tvangsforestillinger om bare gode dager, bare gode opplevelser, bare gode erfaringer, bare gode mennesker, – ingenting negativt. Alt negativt er fra djevelen.

Jeg er ikke stolt av å ha vunnet debatten. Jeg er bare trist.

Det er ikke gøy å sette et menneske i sjakk-matt, et menneske som trenger psykologisk hjelp for å bli fri fra tankekontroll, hjernevask og meningsdiktatur. Og ikke minst frykt. Disse menneskene frykter djevelen og forbannelsen, men de klynger seg til læresetninger, slagord, befalinger og proklamasjoner. Veldig lite er opp til Gud, i deres liv. Alt beror på eget strev, og egen kraft, og egen innsats. Det er bare tragisk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt