Fremmedkrigerne og barna våre

Den terrorsiktede kvinnen som er kommet hjem til Norge med sine to barn har satt i gang en forrykende debatt og regjeringskrise. Men dette handler om noe mye større enn et frustrert, lite parti i regjeringen.

Barns beste

Alle barn har rett til liv og helse, til omsorg og beskyttelse. FNs barnekonvensjon har vært gyldig som norsk lov siden 2003. Det gir krystallklart grunnlag for at den syke femåringen ble hentet hjem og nå får vår beste helsehjelp.

Fagfolk har også vært enstemmige siden andre verdenskrig i at krigsbarn bør hentes ut sammen med omsorgspersonene sine, for å sikre en viss kontinuitet og trygghet i dramatiske omstendigheter. Uansett hva vi tenker om hva kvinnen kan ha vært med på av terrorvirksomhet, vet vi lite om relasjonen mellom mor og barn. Hennes omsorgsevne og barnas behov må vurderes på nært hold før det kan finnes hjemmel for omsorgsovertakelse. Verken i terrorsiktelser eller barnevernssaker skal noen forhåndsdømmes.

De andre

Det er også andre norske barn i al-Hol-leiren. UD anslår at rundt 40 norske barn av antatte fremmedkrigere lever i området, under elendige kår. Regjeringen har lagt stor vekt på at den lille familien som kom hjem nå ble hentet på grunn av det ene barnets alvorlige helsetilstand. Utenriksminister Søreide understreker at de ikke vil gjøre noe for å hente andre. Skal man altså vente til de andre barna blir syke? Al-Hol har blitt kalt en «dødsleir for barn». Kurdisk Røde Halvmåne rapporterer at minst 517 personer, de fleste av dem barn, døde der i 2019.

Her lever norske barn under forhold man ikke ville unne sin verste fiende. Eller er det akkurat det man i praksis gjør? For verre fiende enn IS skal man lete lenge etter. Etter oppsiktsvekkende brutalitet i Syria og Irak og terrorangrep andre steder er det forståelig at det er lite nåde å få. Men det er i møte med de som kan ha gjort det verste vi kan tenke oss, at rettsstaten og menneskeverdet virkelig står sin prøve.

Rehabilitering

Internasjonalt har over 30.000 fremmedkrigere reist til Syria og Irak for å slutte seg til ekstreme islamistiske grupper der, ifølge FN. Hvorfor har så mange unge mennesker forlatt tryggere land for å slutte seg til en brutal krig? Fant de en motgift mot marginalisering og meningsløshet i å kjempe for noe større, kalifatet som trengte akkurat dem og ga dem en oppreist plass i verden? Det forskes intensivt på hvordan unge mennesker radikaliseres, og ikke minst, på hvordan vi kan rehabilitere og forebygge – som litt klokere samfunn og medmennesker.

Tyskland og USA har hentet hjem fremmedkrigerne for å rettsforfølge dem i hjemlandet, og oppfordrer andre land til å gjøre det samme. Manglende ressurser og rettsapparat sår tvil om det er mulig å «hjelpe» eller håndtere dem effektivt og rettferdig der de er. Har vi tillit til vår egen rettsstat, bør de som har tilknytning til Norge føres for retten her. Thorbjørn Jagland mener det både er tryggere og mer i tråd med de europeiske menneskerettighetene.

Krigsbarn

Det skjer litt av hvert i krig og kjærlighet. Unge finner hverandre i kampens hete, og barn kommer til verden. Her har vi en mørk historie her hjemme. Over 10.000 barn ble født under eller like etter andre verdenskrig med tysk far og norsk mor. De kom til en verden som allerede hatet dem. Mange fikk livet ødelagt av mobbing, utestengelse og tilnærmet rettsløshet. Fordi foreldrene hadde deltatt i noe samfunnet foraktet. Har vi lært?

Fredsbarn

Reidar Hjermann og Heidi Wittrup Djup fra Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg har rett i at dette ikke er IS sine barn, men våre barn. De er vårt felles ansvar. Barn er sårbare og formbare, på godt og vondt. Det gir håp at flere afrikanske land har lyktes med rehabilitering av barnesoldater. Det er mulig.

La oss ta fram Nordahl Griegs Til ungdommen igjen, denne gangen til barna. For hva er vårt våpen, i møte med brutal terror og vår egen frykt? Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred. La oss ta vare på skjønnheten, varmen – og bære våre barn varsomt på armen.