Uklok likvidering

Det er dramatikk i Midt-Østen. Irak vil ha USA ut, og det rasles med sablene i flere land. Vi har nok enda ikke sett hva USAs likvidering av den iranske generalen Quasem Soleimani vil medføre. Selv om Iran har forsøkt å være dempet i sine reaksjoner, viser den feilaktige nedskytingen av passasjerflyet utenfor Teheran hvor lite som skal til. Temperaturen er på kokepunktet.

Foruroligende fra Stoltenberg

Da vil det hjelpe lite om NATO øker sitt nærvær i regionen, slik president Trump nå ber om. Han ønsker nok at NATO skal overta mer av jobben fra USA; de trener nå styrker i Irak og Afghanistan. At NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i det hele tatt åpner for flere styrker nå er foruroligende. Det kan tvert imot provosere og skape enda mer spenninger. Tegnene er der allerede.

Like alvorlig er det at NATO kan bli trukket inn i manøvreringene til et stadig mer uforutsigbart USA. Amerikanske strategiske egeninteresser i Midt-Østen er i stadig mindre grad sammenfallende med mange NATO-lands. Og i Iran-politikken er avstanden stor.

Konflikt i 40 år

Iran og USA har vært i tottene på hverandre helt siden den iranske revolusjonen i 1979, da den USA-støttede sjahen ble kastet fra makten og erstattet av det sjia-muslimske regimet. USAs gode relasjoner til sunnimuslimske land i Gulfen er likevel, under tidligere presidenter, blitt ledsaget av en politikk for å søke å balansere mellom de regionale stormaktene, inkludert det sjia-dominerte Iran.

Med Obama ble denne politikken tatt et skritt lenger, der forholdet til Saudi-Arabia kjølnet og USA inngikk atomavtalen med Iran sammen med EU, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. President Trump har gått den andre veien og satset nesten alt på ett kort; samarbeidet med Gulf-landene og særlig Saudi-Arabia og Emiratene. Han har gått fra atomavtalen og valgt en kraftig konfrontasjon med Iran, bl.a. tilskyndet av Israel. Med drapet på Soleimani har Trump også gått lenger enn noen andre tidligere presidenter.

Ikke terrorister

Iran har i mange år støttet sjia-opprørerne Hizbollah (Libanon), Hamas (Gaza) og Houti (Yemen) og som svar på de tøffe sanksjonene har Iran konfrontert USA gjennom aksjoner mot amerikanske mål i samarbeid med sine kamphaner. Selv om terroranklagene har sittet løst fra USAs side, har verken Iran eller deres allierte drevet med internasjonal terrorisme.

Irans støttespillere har vært folkelige opprørsbevegelser, som riktignok har tydd til vold i sin kamp mot sunni-muslimske eller multi-religiøse regimer og vært tidvis brutale i sin tilnærming. Men de har ikke drevet med internasjonal terrorisme. Tvert om har sunnimuslimske terrornettverk vært ansett som fiender. Både Iran og deres allierte har vært svært viktige i kampen mot ISIL og andre terrornettverk, i tillegg til kurderne.

Kampen mot terror

Og her løper USA nå en meget stor risiko. De største og mest kjente internasjonale terrorbevegelsene som Al-Qaida og ISIL i Midt-Østen og deres kampfeller i Sahel og på Afrikas Horn er alle sunnimuslimske. Selv om finansieringskildene i stor grad er skjult kan man anta at terrorbevegelsene har tunge støttespillere i Gulfen og ikke minst i Saudi-Arabia. I hvilken grad støtten kommer fra regimene eller bare gis med deres stilltiende aksept er ikke klart. Men pengene kommer, og de øker i omfang.

Kampen om hegemoniet i Midt-Østen, med Iran på den ene siden, delvis i allianse med Tyrkia og Qatar, og Saudi-Arabia og Emiratene på den andre siden har hardnet til siden 2016. Og USA har på mange måter valgt side. Det paradoksale er at amerikanerne med sin handlemåte nå står i fare for å svekke kampen mot terrorisme. Fra før har kampen fått et skudd for baugen etter Tyrkias felttog mot kurderne i Syria. Kurderne var avgjørende i kampen mot ISIL. Nå er spørsmålet hva som skjer på sjiamuslimsk side. USA har på mange måter vært avhengige av begge aktører.

Tilbakeslag

Med de siste månedenes hendelser er begge svekket. Kampen mot internasjonal terrorisme kan få et skikkelig tilbakeslag. Også i denne sammenheng er likvideringen av Soleimani lite klokt. Det vil gjøre vondt verre og kan få langsiktige konsekvenser. Så kaller Trump på NATO og ber om at alliansen tar en mer aktiv rolle. En ting er sikkert: dette spillet bør NATO ikke bli en del av!