Verdidebatt

En øvelse i lovprisning

Om man ikke kan bli kvitt lidelsen, må en sørge for å finne mening i den.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg er av typen som pleier å lage meg et nyttårsforsett, og med unntak av slankeforsettene, har det som regel gått ganske bra. Noen ganger har jeg hatt klart definerte og målbare forsetter, som året jeg bestemte meg for å bake alle brødene våre fremfor å kjøpe, mens andre ganger har jeg hatt noe som minner mer om slagord. Ett år skulle jeg synde tappert, altså våge å ta avgjørelser uten å gruble meg i hjel på forhånd. Nyttårsforsettet lå nærmest i dvale frem til høsten det året, da jeg plutselig befant meg i en krise og måtte ta en stor avgjørelse nærmest på flekken. Midt i fortvilelsen husket jeg oppfordringen, og jeg klarte å ta et valg og stå stødig i det.

Årets forsett

I fjor tok jeg Pauli oppfordring fra Filipperbrevet om å tenke på det som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros (4,8). Jeg kan ikke huske noen tilfeller der det fikk konkrete konsekvenser, men det var fint å grunne på likevel, og man kan da håpe det ble sådd noen frø underveis. Årets nyttårsforsett er også av det diffuse slaget. Jeg vil lovprise Gud. Jeg vil huske på å takke og prise Gud for stort og smått i mine daglige bønner, og på almanakken min har jeg derfor skrevet en påminner fra Salmene: Alt som har ånde, skal love Herren (150,6).

Det er tross alt greit å variere litt mellom klage- og lovsang! Jeg har nemlig Aspergers syndrom, en autismespektertilstand som byr på ymse utfordringer, blant annet en ekstrem sårbarhet for stress og medfølgende behov for hvile. Det legger i sin tur begrensninger på hvor mye jeg får utrettet i løpet av en dag. Og i løpet av et liv.

Lovet være svakheten

Jeg støtter meg til den franske filosofen Alexandre Jollien som i boken Lovet være svakheten skriver om sitt liv som mann med cerebral parese. Han mener bestemt at man må dra fordel av vanskelighetene sine. Om man ikke kan endre situasjonen og bli kvitt lidelsen, må en sørge for å finne mening i den. Livet er ingen rival, men en forbundsfelle, riktignok en krevende og streng én, men ikke desto mindre en alliert, sier han.

Det handler om å bruke erfaringene livet gir en. Vanskene skal telle for noe. Selv insisterer jeg på at de er min kanskje viktigste vei til Gud. Både glede og smerte kan være en åpning mot erfaringen av Guds kjærlighet og omsorg, og det er nettopp det jeg ønsker å bygge opp under når jeg har til hensikt å lovprise Gud i år.

For noen er det en byrde å skulle måtte finne mening i lidelsen. Jeg stiller meg ikke helt uforstående til det, men jeg bare skjønner ikke hvordan livet skal være til å holde ut om jeg ikke kan stole på at Gud har den overordnede kontrollen. Jeg aner ikke hvilken rolle Gud spilte i tilstanden jeg er født med, men om han ikke ga den til meg direkte, har han skapt verden der den rammet meg. Jeg går ut fra at det må være en grunn til det, selv om grunnen kanskje er for stor for meg å begripe.

Blottlagt

I grunnen er alle mennesker svake. Skjøre og sårbare er vi alle skapt, men hos noen er svakheten blottlagt i større grad enn hos andre. Jolliens svakhet i form av cerebral parese er umulig ikke å legge merke til, og han sier derfor om sitt handicap: Se på meg, for å skjule mitt måtte jeg gå omkring kledd i en søppelsekk!

Man ser det ikke på deg, sier folk til meg, men om svakheten ikke synes utenpå kroppen min, synes den på en CV full av hull, en begrenset omgangskrets og et ellers lite liv der det (helst) ikke hender så mye. Det er egentlig helt fint i seg selv - det vanskelige er når jeg ikke klarer å møte omgivelsenes forventninger til hvordan et vanlig, produktivt voksenliv skal se ut. Det er skammen over å komme til kort i møte med normalen. Og da er det så lett å anklage Gud, for da er det liksom han som kommer til kort i møte med mine forventninger til hvordan livet skal fortone seg. Det krever trening å heller velge lovprisningen. Alt som har ånde, skal love Herren.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt