Frelse - egentlig veldig enkelt - Gud er dommeren!

Hvem blir frelst og hvem ikke? Gud sier følgende klart og tydelig, at for å bli frelst må vi tro på Jesus Kristus, som er det eneste navn under og i himmelen som fører til frelse. Skulle vi ta alles betraktninger i de siste 2000 år til inntekt for egne meninger, eller ønsker om saken, vil jeg påstå dette ikke gir svaret. Ingen blir frelst av å hevde personlige meninger, eller tro på andres meninger. Personlige meninger har aldri frelst en levende sjel, ikke tidligere, ikke nå - ikke i fremtiden. Dette er det evige liv: Å tro på Jesus Kristus og Ham som sendte Ham!

Hva innebærer det? Uten å sitere alle vers i bibelen, og annen hellig skrift, så kan frelse betraktes som en frigjøring av alt mørkt og all død. Frelse er udødelighet og evig liv.

Man skal vite at alle oppstår etter sin død til en udødelig tilstand. Kristus gir alle mennesker, enten de tror eller ikke, en oppstandelse. Sånn sett vil alle frelses fra den fysiske død ved at vi alle oppstår etter døden med et udødelig legeme.

Evig liv er noe annet, det er helliggjørelse og opphøyelse ved Guds trone. Dette gis bare til de som tror. Med tro menes å holde alle Guds bud, og å følge Kristus i ett og alt.

Jeg har ofte hørt sagt det er umulig å holde budene og å følge Kristus på den smale sti - følge Kristus i ett og alt og holde alle Hans bud. Noen sier da at frelse må betraktes fra en annen synsvinkel, enn den som presenteres i bibelen fra Guds munn. Frelsen må modifiseres så den blir mulig for oss, er løsningen, mener man.  Et slik forslag bygger ikke på tro, men på vantro. Menneskelig tilpasset og mer "sympatiske" løsninger, bygger på personlige meninger. Dette er det nok av til å danne hundrevis av forskjellige kirker og trosretninger - som jo har skjedd. Ingenting av dette fører til frelse og DNT er fullskrevet med advarsler om akkurat dette.

Personlige meninger er hva vi skal frelses fra! Guds mening er hva vi skal frelses til! Forskjellen innebærer et belastet begrep; omvendelse! Man må omvende seg fra sitt gamle jeg og få et nytt jeg - bli født på ny, idet vi påtar oss Jesu Kristi navn og følger Ham. Uansett hvilke befalinger vi mottar er lydighet til Sønnen og Faderen, veiledet ved Den hellige ånd, den frelse som Faderen tilbyr de som tror. Frelse mottas på bakgrunn av den samme offerviljen som Jesus Kristus selv viste oss, ved å dø for oss, påta seg alle rettferdighets lidelse for oss, og gjennom denne forsoning betale for vår skyld. Vi tar imot frelsen ved å følge Hans eksempel, ikke betrakte det fra en personlig synsvinkel, med et vell av unnskyldninger for egen vankelmodighet.

Det er den menneskelig forfalne natur som skal overvinnes. Vi må selv være villig til å ofre et offer. Det offer som Gud krever av oss er en angrende ånd og et knust hjerte, en slik ydmyk holdning åpner for å innpodes guddommelig kraft til å overholde ethvert bud og enhver befaling, som måtte komme fra all sannhets kilde.

Jeg minner om misjonsbefalingen som oppsummerer det hele i all sin enkelhet: "Men de elleve disipler drog til Galilea til det fjell hvor Jesus hadde satt dem stevne. 17 Og da de så ham, tilbad de ham; men nogen tvilte. 18 Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord; 19 gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, 20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!"

Denne enkle forklaring åpner likevel for et vell av spørsmål, et av dem er: Hva med de som aldri lærer dette i dette livet, hva med de? Søk selv svaret i skriften, hvor det står at Kristus også forkynte for de døde, dvs. de som ikke fikk denne mulighet i dette liv, men vil få denne valgmulighet i det neste livet, eller i dødsriket som det kalles. Så, hva frelse angår er ikke Gud en amatør som bygger frelsen på tilfeldigheter, eller på personlige meninger. Han sikrer at enhver sjel skal kunne bøye kne frivillig, for den alle høyeste. De som står dette i mot, er ikke villig til å motta frelse.

Gud gir oss frelsen på sine betingelser. Vi må motta den på de samme betingelser, ikke på bakgrunn av egen synsing. Vi må holde og utholde alt Han befaler oss.

PS: Jesu Kristi kjærlighet omtales som den rene kjærlighet, ubesudlet av egenkjærlighet. Denne kjærlighets natur er offergivende og alt-tålende - en guddommelig form for kjærlighet. Hele loven og alle profetene bygger på denne kjærligheten, denne kraften - dette er det grunnleggende budet all eksistens bygger på.

Den mennskelige naturs egenkjærlighet er i til motsetning offerkrevende, ikke givende og virker på betingelse av hva andre gir til oss. Denne forfalne naturs kjærlighet tåler lite, og ved å hevde denne i vårt liv vil vi krympe sjelslig. Den rene kjærligheten, som er Kristi eksempel for oss, fører til en sjelslig utvidelse som etterhvert omfatter alt og gjør oss til arvinger i Guds rike. (Her referert til 1. Korint. 13. kapittel.)