Verdidebatt

Kan vi håpe at alle blir frelst?

Hvis frelse i sin ytterste konsekvens handler om å komme til himmelen, hva er det motsatte? Helvete? Intethet? Er himmelen noe som venter alle? Har sekulariseringen tømt døden for innhold slik alt kirken har å forholde seg til er et likegyldig «hvem vet?» Himmel og helvete er for mange etterlatenskaper fra en mindre opplyst tid. Det kanskje eneste de forbinder med ordene er at noe er så bra at det er «himmelsk» eller så dårlig at det «går til helvete».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den amerikanske ortodokse filosofen ogteologen David Bentley Hart kom denne høsten med boken That allshall be saved – heaven, hell and universal salvation. Den er intet mindre enn et pasjonert filosofisk og teologisk farvel til helvete og et gudsbilde som gjør det mulig å tro at helvete eksisterer i en eller annen utgave. Hart behersker flere teologiske disipliner, samt filosofi og religionshistorie, han er også en høytskattet kulturkommentator.

At det fram til 400-tallet fantes kristne over hele det romerske riket som bekjente seg til en universalistisk teologi som forfektet at Gud gjennom Kristus til sist skulle bli alt i alle utgjør startpunktet og sluttpunktet hos Hart. Det disse kristne universalistene holdt for sant ble hverkenforkjetret eller marginalisert, men sett på som kirkens tro, delt av alminnelig troende, kirkefedre, biskoper, munker og nonner.

Hart oversatte Det nye testamente fra gresk til engelsk for et par år siden. Arbeidet gjorde ham for alvor oppmerksom på en rekke feilaktige ordvalg i mange av de eksisterende engelske oversettelsene. Hva som er Guds vesen, og om det finnes grenser for hans evne eller vilje til frelse, svarene oversetteren gir på disse spørsmålene, legger føringer for hvordan domstekstene i nytestamentet oversettes og fortolkes, mener Hart. Hans oversettelse er gjennomsyret av en universalistisk teologi og viser i praksis at en slik «håpefull horisont» gir et annet perspektiv og grunntone til arbeidet med de nytestamentlige tekstene som omhandler Guds dom.

Den første teologen som for alvor utformet en apokatastasisteologi var Origenes av Alexandria (d. 255). Han var en fremragende bibelfortolker, men skrev også dogmatiskeavhandlinger. Origenes ble det umulig å komme utenom: genierklært for så å bli forkjetret og fordømt. I Vest fikk han et vedvarende dårlig rykte, plettfritt var det heller ikke i Øst. Keiser Justinian insisterte på å få ham fordømt på midten av 500-tallet. Bøker som bar hans navn ble etter hvert brent og gjennom middelalderen ble Origenes regnet blant de frafalne. Origenes etterlot seg en rik og mangfoldig teologisk arv, en arv som kom til å prege store deler av Østkirkens teologi gjennom varierende grad av tilslutning eller avstandstaken.

Uforvarende og plutselig kan vi kommeover fortapelsens og frelsens kulturhistorie, gjennom Dantes Guddommelige komedie, Hironymus Bosch absurde framstillinger av himmel og helvete, Michelangelos dommedagsmaleri i det sixtinskekapell og utallige komponisters tonesetting av tradisjonelle requiemmessen i den katolske kirken, møter den oss. Og dagens populærkultur, hva hadde den vært uten djevel og helvete? Film- ogserieskaperne, hva skulle de gjort om ikke de folkeligeforestillingene om djevel og helvete hadde eksistert?

Første gangen tanken på djevel oghelvete tok tak i meg bladde jeg i et leksikon, artikkelen om «djevelen» slo mot meg. Teksten husker jeg lite av, men bildet som illustrerte den satte seg fast på netthinnen. En klassisk utformet djevel godt utstyrt med horn i pannen, en gaffel i hånden, et ansikt i baken også, lang hale og vinger: «Augustin og djevelen» -  malt i siste halvdel av 1400-tallet. Et skrekkelig syn syntes jeg da, nå finner jeg framstillingen mer absurd, grotesk også, men mest komisk. I seg selv blir bildet en påminnelse om hvor tett på menneskers liv forestillingene om fortapelsens mulighet var.

Himmelhåp og helvetesangst side omside, frigjørende og lammende på samme tid. En tro som gav noen kristne mot å velge martyriet, mens andre ble til angstridde nevrotikere. Den relativt avslappede holdningen, eller likegyldigheten mange legger for dagen til himmel og helvete, er av nyere dato og ganske fremmed for tidligere generasjoner. Fram til opplysningstiden på 1700-tallet utgjorde tanken på livet etterdøden en selvfølgelig del av virkelighetsforståelsen til mennesker flest. Himmel eller helvete? Avgjørelsen tilhørte Gud og menneskene fryktet hans dom.

Et framtredende ledd i middelalderens dødsmesser understreket det skremmende som ventet: Dies iræ –Vredens dag. Ordene om «vredens dag» ble tatt ut av den katolskekirkes messer for de døde på slutten av 1960-tallet, kun de sisteordene i den gamle teksten er igjen: Pie Jesu Domine, dona eisrequiem – milde Jesus, Herre god, gi de døde evig ro. Nå er frykten for Guds dom forsvunnet hos de fleste – i høyden kommer den som en avmålt usikkerhet. Det handler ikke primært om frelse,men om det i det hele tatt «er noe eller noen» etter døden.

Tross nedtoningen av troen på et liv etter døden, - Guds dom og tanken på et helvete er for enkelte mennesker alt annet enn gamle ord og utdaterte forestillinger. Det er alvor - på liv og død. For ikke lenge siden bad en tidligere nabo meg komme på besøk. Han måtte prate med meg, spørsmål måtte besvares: trodde jeg på helvete? Og ikke minst, ville han komme til helvete om han ikke trodde på Gud? Fortsatt dirrer spørsmålene i meg. Hvilke svar har vi å gi når mennesker spør om himmel og helvete, frelse og fortapelse? I alle kristne sammenhenger er ikke troen på helvete er fullstendig nedtonet eller forsvunnet, plutselig står fortapelseog helvete på dagsordenen igjen, i media eller sjelesorg.

Origenes trodde virkelig at «Gud endag skal bli alt i alle»,1slik apostelen Paulus skriver. Begrepet apokatastasis kjente Origenesfra en rekke områder i antikken: litteratur, filosofi, medisin,astronomi og politikk. Det ble brukt i sammenhenger som handlet om en tilbakevenden eller tilbakekomst til noe opprinnelig: gjenvinnelse av helse etter sykdom, et himmellegeme som går tilbake til sin opprinnelige posisjon, en løslatt krigsfange som får vende tilbake til sitt hjemland. For Origenes er apokatastasis en storslagen visjonhentet fra Bibelen, langt mer enn bare et enkeltord, det er selve fortellingen om Guds vei med kosmos, jorden og menneskene. En tro som skinner som et evig lys i en verden underlagt forgjengelighet og død.

På veien mot apokatastasis leder Gud alle sine barn ved hjelp av forskjellige pedagogiske verktøy i dette livet og det neste. Dermed oppstår et nokså fremmed, og for mange kristne som befinner seg utenfor det ortodokse universet, et uvantperspektiv: dommen og helvete er terapeutiske verktøy, de skal tjenetil renselse og opplysning. «Helvete» er navnet på den prosessenhvor Gud skiller synderne fra deres synder og ikke bare ødeleggersyndene deres, men også ondskapen som gjorde syndene mulig. Men tilsist blir Gud alt i alle.

Augustin (d.430) omtalte dem som gav sin tilslutning til en kristen universalisme slik den ble utformet avOrigenes og hans etterkommere som misericordes, «de barmhjertige», det var ikke en hedersbetegnelse. Tidligere hadde også han gittuttrykk for de samme tankene: «Guds godhet … pålegger at alle skapninger som har falt … vender tilbake til den opprinnelige tilstand som de falt ut av».  Augustin døde ikke som en tilhenger av de såkalte misericordes: menneskets frelse og evige skjebne lå helt og holdent i Guds hender. Noen var forutbestemt til frelse, de fleste til fortapelse, hevdet Augustin. Og det med en slik konsekvens og klarsyn at de fleste tanker om en kristen universalisme forsvant fullstendig fra teologiens horisont i Vest for mange hundre år.

Mystikere som Meister Eckhart (d.1328), Katarina av Sienna (d. 1380) og Julian av Norwich (d. 1416/17)bidro til å åpne opp igjen for en kristen universalisme – ikke nødvendigvis med en slik tyngde eller så omfattende teologi som Origenes la for dagen, men som et levende håp om at Gud vil gjøre alle ting nye. Ordene Julian fikk høre fra sin Herre handlet om at «alt skal bli godt, alt skal bli godt, alt av alle slag skal bli godt».  Det ligger en ømhet gjemt i ordene, en barmhjertighet, slik en mor eller far trøster et sykt eller skadet barn. Med de samme ordene trøster Kristus, og med enda større visshet forsikrer han om at «alt av alle slag skal bli godt» om vi skal tro Julian av Norwich.

«For Kristi kjærlighet tvinger oss»,skriver Paulus til menigheten i Korint. Er det denne «hellige tvangen» som gjør mystikerne til seere, mennesker som ser enhet der vi ser splittelse, Guds nærvær der vi bare aner hans fravær, frelse der vi ser andres og egen fortapthet?

Munken Thomas Merton hadde en marsdag i 1958, mens han var i Louisville for å gjøre noen ærend, en overveldende opplevelse av å være ett med Gud og de helt alminnelige menneskene han hadde rundt seg. For Merton dreide det seg ikke lenger om å være adskilt fra menneskene, men å være ett med dem, og denne skjellsettende opplevelsen relaterer han til Gud. Fremmedheten og avstanden er erstattet av noen øyeblikks opplevelse av å være ett: i Gud eksisterer det ikke noe «utenfor». Det er ikke tilfeldig, enhetsmystikken handler om foreningen med Gud der den enkelte får en erfaringshorisont som endrer forståelsen av dette livet og det kommende.

Kanskje er det slik at opplevelsen Merton hadde av enheten med Gud kan forstås som et tegn på, og en foregripelse av den dagen da Gud skal bli alt i alle? Det kan være nærliggende å tro det. Uten tvil har det vært vestlige mystikere som gjennom sine erfaringer har bidratt til å utfordre den herskende forestillingen av Gud som dommer og peke på at Gud framfor noe ønsker menneskenes vennskap og en forening med dem som bærer gjennom livet og døden.

For Hart er troen på at Gud dømmer noen til helvete, til evig pine, å ligne med en svart flekk somskygger for Guds egentlige ansikt. Har de som tror på helvete skjønt hva en slik tro leder til, undrer han. Om de virkelig gjorde det burde de ha mistet nattesøvnen, men merkelig nok sover de nokså godt selv med en sterk tro på helvete.

Gjennom arbeidet med sin egen oversettelse av Det nye testamentet fra gresk til engelsk ble Hart oppmerksom på en rekke feilaktige oversettelser, det greske språkethar en tvetydighet i seg som ikke yter det rettferdighet mener han.Tydeligst blir dette i møte med mange av domstekstene i det nyetestamente. Den latinske oversettelsen som Augustin leste tok ikke høyde for at det på gresk finnes to ord for «evighet».

Et av dem forstår «evighet» på samme måte som vi ofte gjør i dagligtalen når vi sier at noe tok en evighet og vi egentlig mener at det tok lang tid. Mens det andre greske ordet for evighet betyr nettopp evighet, noe som ikke tar slutt, aldri. Denne ikke uviktige nyansen gikk tapt i latinen. To greske ord for evig ble til et latinsk:aeternus. Den godkjente latinske oversettelsen i den katolske kirke, Vulgata, endret ikke på det.

Spiller det noen rolle da? I følge Hart ble denne forenklingen fatal. Den ble bestemmende for hvordan synet på frelse og dom utviklet seg i kirken, ikke minst i Vest. Hvis domstekstene i det greske nye testamente inneholder et greskordet for evighet som ikke rommer en evighet, men dreier seg om detsom tar lang tid, da betyr jo det at Jesu tale om «evig» dom kan forstås annerledes. Som noe som tar slutt.

Min forestillingsverden om himmel og helvete er langt fra middelalderens. Fra vekkelsesfromheten også, for den saks skyld. Men jeg misunner vekkelsens barn himmellengselen. Forestillingsverdenen min om himmel og helvete er nøktern, for nøktern kanskje - for hva tror jeg egentlig? På kortformel har himmelen blitt forstått som «det salige synet» - å se Gud ansikt til ansikt. Der hvor Gud er, der er himmelen. Følgelig er helvete negasjonen av himmelen – helvete er der hvor Gud ikke er. Er dermed alt som kan sies om himmel og helvete sagt? Levende og overdådig detaljerte forestillinger om frelse og fortapelse har blitt byttet ut med tilbakeholdenhet.

Tilbake står en forståelse av himmel og helvete som minner om filosofiske definisjoner av væren, i eller utenfor Guds nærhet. Helt korrekt teologisk sett, på grensen til det kliniske, svaret uroer ingen, like lite som det vekker lengsel. Spørsmålet om hva som venter etter dette livet er for mange i kirken blitt en motsetningsfull blanding av tabu, - og et kriterium for rettroenhet: «livet har en dobbelt utgang – frelse eller fortapelse, men forøvrig er det ingenting å legge til eller trekkefra». Ubehaget med å si mer melder seg, men sannelig ubehaget overtilbakeholdenheten også. Er alt som skal eller kan sies, sagt?

Kan jeg håpe at Gud en dag blir alt i alle, eller skal håpet vike for en fast tro på at Gud gjennom Kristus en dag vil bli alt i alle uten forbehold? Muligenseksisterer ikke en slik motsetning mellom håp og visshet i det heletatt. For Kristus sier jo til sine disipler: «Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det»3.

Opprinnelig artikkel fra siste nummer av Pilgrim (4/19) som har frelse som tema (http://tidskriftenpilgrim.ekibs.se/fralsning/)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt