Etiopia etter fredsprisen

En verdig fredsprisvinner har vendt hjem til Addis Abeba. Hjem til et land som har sett en økonomisk vekst på mellom 8 og 11 prosent hvert år de siste årene, og der fire etiopiere hver dag kommer seg ut av fattigdom. Hjem til et folk som har sett barnedødeligheten bli redusert med to tredjedeler siden år 2000, og der tilgangen på rent drikkevann er fordoblet i samme tidsrom. Et land som er politisk friere enn noen gang.

Men der utfordringene er enorme. De neste månedene vil avgjøre om statsminister Abiy Ahmed klarer å sikre stabiliteten i landet og vinne den tilliten han trenger hos hele det etiopiske folk.

Etnisk polarisering

Etiopia er preget av etnisk og religiøst mangfold. Befolkningen på over 105 millioner fordeler seg på over 90 etniske grupper. Etniske hegemonier har imidlertid styrt landet med autoritær kontroll, både under det ahmara-dominerte styret under keiser Haile Selassi, i noe mindre grad under marxistregimet til Mengistu og senere under den tigray-dominerte EPRDF-koalisjonen. Dette har skapt dype sår i samfunnet. Her ligger kimen til mye av den etniske polariseringen vi finner i dag, og den dype mistilliten mellom etniske grupper.

Samtidig styres Etiopia gjennom etnisk føderalisme. Landet er delt inn i regioner etter etnisitet, med egne delstatsregjeringer som også har egne sikkerhetsstyrker. Da landet ble styrt av EPRDF (i realiteten TPLF) hadde de full kontroll, helt ned til landsbynivå. De plasserte sine folk i alle nøkkelinstitusjoner sentralt og på delstatsnivå. Etter 27 år førte oromoenes kontinuerlige protester tilslutt til at statsminister Hailemariam Desalegn overlot stafettpinnen til Abiy Ahmed, som selv representerte oromo-partiet i EPRDF i parlamentet.

Utfordringer

Ahmed valgte å slippe EPRDFs jerngrep og utnevnte nye folk med ulik bakgrunn i sentrale posisjoner. Dermed ble det åpnet opp for skifte av ledelse også på delstatsnivå. Dette ble raskt utnyttet av etnisk-nasjonale grupper og opposisjonspartier. Delstatene valgte ledelse etter etniske partiskillelinjer. Noen av de sterkeste politiske aktivistene var tilbake fra eksil og bidro til å bære ved til bålet. Det første tegnet på at det begynte å knake i sammenføyningene var drapet den 22. juni av både presidenten for Ahmara, en av delstatene og landets egen forsvarssjef. Da hadde sammenstøtene mellom etniske folkegrupper på ulike steder i landet pågått siden 2018, og tre millioner mennesker var drevet på flukt.

Den andre utfordringen kom 18. juli, der folkegruppen Sidama i sør erklærte seg som ny regional stat. Den etnisk baserte konstitusjonen åpner for egenerklærte regioner etter en folkeavstemning. Etnisk fragmentering av nasjonalstaten og nye sammenstøt mellom etniske grupper kan bli resultatet. Abiy Ahmed vil også måtte håndtere andre spenninger; den ene gjelder bl.a. territorialkonflikter mellom Amhara-folket og Tigray-folket, den andre gjelder konflikt mellom de to største folkegruppene Oromo og Amhara og den tredje mellom Tigray-folket og sentralregjeringen.

Må sikre stabilitet

Landets etnisk baserte føderale styringssystem gjør at regjeringen i stor grad er prisgitt delstatsregjeringers aksept for sentralmakten, med iboende risiko for fragmentering etter etniske skillelinjer. Dersom delstatene velger å bruke egne sikkerhetsstyrker i etnisk konflikt er det fare på ferde. Statsminister Abiy Ahmed må få til en dialog med dem slik at de ikke går til slike skritt, men kan samles om landets enhet og samarbeider med regjeringen både om problemer og sikkerhetsutfordringer. Han må framstå så samlende som mulig, både når det gjelder politikk og personvalg; uten plass for hardlinere. Samtidig må han også passe på hjemmebasen. Dersom oromo-folket ikke slutter opp om det nye partiet han har etablert (med de øvrige to partiene i EPRDF), kan det bli svært krevende ved valget i mai.

Statsminister Abiy Ahmed må gjøre noen grep raskt for å sikre stabilitet på kort sikt. Samtidig er det helt avgjørende å få til en forsoningsprosess i landet som kan bidra til nasjonal enhet. Lykkes dette, og får landet nødvendig støtte internasjonalt, kan Etiopia fortsatt være i rute til å bli det første lavinntektslandet i regionen som når målet om å få bukt med den ekstreme fattigdommen innen 2030.