Verdidebatt

Hjem til jul

Hver desember synger vi om hvor gjerne vi vil hjem til jul. Men hva håper vi å finne når vi setter føttene på hellig grunn?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I studieårene hang følgende sitat på oppslagstavla mi: «Lengselen ut er aldri så sår som lengselen hjem». Lengselen ut hadde i tenårene vært intens, og det føltes både befriende og stimulerende å få impulser som hjemstedet ikke kunne by på. Men når det nærmet seg jul, ble lengselen sår.

Hjemløs-hjem

Dermed er det lett å gjenkjenne forventningene til Chris Rea når han år etter år kjører hjemover, for det har gått så lang tid, men målet hans er klart: «I’m driving home for Christmas, yea, get my feet on holy ground.» Og dette motivet er som en arketype i sekulære julesanger. Jeg vil hjem, hvor noen kjenner meg og vet hvordan jeg er innerst inne, ja som Maria Mena slår fast: «I have people close to me who never will desert me. Who remind me frequently what I was like as a child.» Så når «Klokkene kallar» og uroen vokser, må Ingebjørg Bratland bare dra, «heim til deg».

De såkalte dannelsesromanene bygger på det samme motivet: Hovedpersonen går gjennom fasene «hjemme-hjemløs-hjem», som Heidi i Johanna Spyris roman av samme navn, eller Remi i Frendeløs av Hector Malot. Men også Jesus bygger lignelsen sin over samme skjema når han forteller om sønnen som forlot hjemmet, brukte opp arven blant dårlige venner, og kom tilbake til farens åpne armer. Det vil gå bra til slutt, bare man kommer seg hjem.

Hellig grunn

I julesangen «Mitt hjerte alltid vanker» er det Jesu føderom som skaper dragning for hjerte og tanker. Selv delte jeg Chris Reas ønske om å komme hjem til det hellige da jeg besøkte Betlehem for noen år siden. Men det som først møtte meg var et grelt neonskilt som reklamerte for «Paradise hotel», et navn som for alltid har mistet sine bibelske assosiasjoner. Ei rad med lurvete og halvt påkledde utstillingsdukker i butikkvinduet ved siden av, forsterket ikke akkurat følelsen av å ha satt føttene på hellig grunn. På veien inn i byen hadde vi passert kontrollposter med tungt bevæpnede vakter, og utsikten over Betlehemsmarken ble forstyrret av en mur som skiller mennesker fra hverandre.

Så stod vi i fødselskirken, på stedet der verdens mest berømte fødsel skal ha foregått. Plasseringa var optimal, for dette var det hellige stedet i den hellige byen i det hellige landet. Men jeg kjente mest på alt som sto i veien for helligdommen som jeg hadde ønsket å tre inn i. Byen fra flanellografen vakte blandede følelser, og viste seg mer som et tapt paradis enn et sted hvor min lengsel var hjemme.

Vårt hjerte er urolig

Så er kanskje ikke det avgjørende å vende seg mot selve stedet når den hjemløse skal vende hjem til jul, men å vende seg mot underet. Det er ikke småtterier til under: Gud ble menneske. Det hellige tok bolig i det fattige, i det som ingenting var. Det hellige kom i form av et hjelpeløst barn. I Jesu skikkelse gjorde Gud menneskenes problem til sine egne.

Å føle uro er en naturlig del av det å være menneske, mente kirkefader Augustin. I et foredrag på Utstein kloster i 2015, forteller Harald Olsen om hvordan Augustin forklarte menneskets uro og lengsel. Augustin beskriver uroen som «menneskets lodd og grunnvilkår», og det er denne uroen som gjør at mennesket legger ut på søken og vandring. I skriftet «Bekjennelser» beskriver Augustin sin egen vei fra hjemløs til hjem, og hans konklusjon er at «Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg». Uroens svar er Gud. Olsen avslutter foredraget med deler av Augustins forklaring til Salmenes bok, og disse ordene må gjerne bli utgangspunkt for en julesang om å vende hjem til jul:

Du er ennå ikke hjemme

Du er ennå på veien

Hvor går vi?

Til Kristus.

Hvordan kommer vi dit?

Gjennom Kristus.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt