Ytringsfrihetsfetisjisme og skader av hatprat

Dom om hatefulle ytringer

Den 9. september 2019 ble Terje Arne Didriksen dømt til seks måneders fengsel for en rekke forhold, blant annet rasistiske hatytringer og trusler mot en rekke personer. Mot Arbeiderparti-politikeren Mani Hussaini rettet han som svar på kommentaren 'Stå på Mani, snart er du på tinget!', følgende kommentar på politikerens Facebook-side: 'Du er også snart ferdig. LEVE ANDERS BEHRING BREIVIK.'. Ved en annen anledning skrev han til Husseini, "har ikke du kommet deg ut av landet enda, jævla asylknuller. nå skal vi kartlegge dine private referanser. ta med deg svinepesten tilbake til syria".

Mani Husseini var da han mottok kommentarene var i en travel periode med valgkamp og mye medieoppmerksomhet, siden han var stortingskandidat. Som leder av AUF hadde han jevnlig å mottatt trusler og hatefulle meldinger, særlig etter å ha uttalt seg om temaer som innvandring. Didriksens kommentarer skilte seg imidlertid ut, og var av de få som ble politianmeldt. Den gjorde ham også usikker på om avsenderen ville kunne realisere truslene.

Didriksen ble tiltalt etter Straffelovens § 185 første ledd første punktum, jf. annet ledd, "for forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig å ha satt frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn."

I dommen heter det, "At en ytring er fremsatt i politisk sammenheng tilsier ikke at denne alltid vil nyte ytringsfrihetens vern". Rettspraksis er slik at bare grove forhold rammes, skjønt "utsagn som 'oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser', vil kunne være av en slik karakter. Det samme gjelder om utsagnene 'innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd'."

Han ble også tiltalt etter Straffeloven § 263, "for i ord eller handling å ha truet med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen var egnet til å fremkalle alvorlig frykt." I en tidligere dom mot Didriksen etter samme paragraf utdypes vilkåret om å "fremkalle alvorlig frykt" slik, "Når det gjelder trusselens egnethet til å fremkalle alvorlig frykt er dette en objektiv norm. Det betyr at det ikke er straffriende om den aktuelle mottakeren rent faktisk ikke opplevde frykt. Avgjørende er om trusselens innhold og sammenhengen den er fremsatt i objektivt sett er egnet til å ha en slik virkning." I den tidligere dommen heter det, "Retten bemerker at enhver må ha krav på rettsbeskyttelse av sin integritet og trygghet, og frihet fra målrettet plaging og skremming."

En annen handling som fikk Didriksen tiltalt etter samme paragraf var en pakke med søppel, sigarettsneiper og en håndskrevet lapp han hadde sendt til Ammina Badije Wolde-Mariam. "På lappen stod det: 'Hei jævla utlending! Din kjøring over gangbroa på Lambertseter T-bane stasjon er ulovlig og vil bli straffet av meg som privatperson. Bilen og du og resten av degosene er nå nøye kartlagt. Vi starter med søppel til deg og øker suksesivt. Leve sian, leve Trump'."

Skader av hatytinger

Denne nylige dommen utgjør toppen av et isfjell. Langt de fleste hatytringer blir ikke politianmeldt, og i de fleste tilfeller av anmeldelse, blir anmeldelsen ikke fulgt opp med etterforskning og straffeforfølgelse. Selvsagt er det riktig at terskelen skal være høy for hvilke ytringer som skal straffes – mange ytringer kan være umoralske og likevel ikke ulovlige – men eksemplet over viser at terskelen er svært høy i Norge i dag. En rekke andre forhold som resulterte i straffen på seks måneder er ikke tatt med her. Det er en tendens i norsk offentlighet til at hatytringer bare beskrives som et problem fordi de begrenser andres ytringsfrihet – de kan føre til at de som rammes holder seg tilbake fra å ytre seg offentlig. Dette er et av flere problemer. I eksemplet med Ap-politikeren Mani Hussaini er det en tydelig faktor, i og med at hatytringene hindret ham i valgkampen. Men dommen tydeliggjør minst to andre elementer. Den viser til "en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd". Jeg har tidligere argumentert (Auestad, 2013, 2015) for at Artikkel 19 om ytringsfrihet i Menneskerettighetserklæringen, i tilfellet hatytringer, er i konflikt med en annen, like grunnleggende rettighet, Artikkel 7, "Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering." Det er dermed ikke a priori opplagt hvilken rettighet som skal gis forrang. Dette hensynet gjenspeiles i dommen. Et tredje element er også aktuelt her, vilkåret om "å være egnet til å fremkalle alvorlig frykt". Som nevnt er dette ikke angitt som noe rent subjektivt, men om trusselenes innhold og sammenhengen "objektivt sett er egnet til å ha en slik virkning". Dette kan ses i sammenheng med Menneskerettighetserklæringens Artikkel 3, "Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet", i og med at alvorlig frykt kan anses som en trussel mot personlig sikkerhet. Av Amnesty Norges undersøkelse av netthets mot kvinner i befolkningen generelt, fremgår det at de som har sluttet eller redusert bruken av bestemte nettsider og sosiale medier som følge av netthetsen totalt utgjør 48%. Når de blir spurt om andre følger av netthets er de mest markante svarene fra de som har blitt utsatt, at de er mindre i stand til å ta daglige beslutninger (53%), at de ikke er i stand til å fokusere på dagligdagse gjøremål (51%), at de ikke er i stand til å gjennomføre de aktivitetene de vanligvis gjør på en dag (49%), opplevelse av panikkanfall, angst eller stress (46%), og å ikke være i stand til å konsentrere seg i lengre perioder (40%).  Det synes derfor underlig å beskrive skader av hatytringer bare i form av tap av ytringsfrihet for de som rammes. Det er en viktig omkostning, men langt fra den eneste.

Ytringsfrihetsfetisjisme og ytringsplikt

Ordet "ytringsfrihetsfetisjisme" er her brukt for å beskrive dette forholdet, at ytringsfrihet presenteres som om det skal ha forrang fremfor alle andre grunnleggende rettigheter. I beskrivelser av skader av hatprat ser vi et speilbilde av denne fremstillingsformen når det presenteres som om tap i form av ytringsfrihet er den eneste relevante skaden å ta hensyn til. I betegnelsen "fetisjisme" ligger at den tingen som er fetisjen tar over som begjærsobjekt og overskygger den virkelige personen. "Ytringsfrihet" isoleres og fetisjeres. Det er ikke dermed sagt at det ikke er viktig, men det inngår i en større sammenheng i de fleste menneskers liv. Og det er viktig i ulik grad. I eksemplet med politikeren var det at hans ytringsfrihet ble rammet, en viktig faktor, men det var bare en blant flere. I eksemplet med Ammina Badije Wolde-Mariam, som tiltalte trakasserte og anklaget for å ha kjørt ulovlig, var det trolig mindre viktig. Mange mennesker har ikke noe spesielt behov for å ytre seg i den større offentligheten, og tap av en slik mulighet er ikke da den mest relevante skadevirkningen å anføre. Andre skader kan være viktigere. Videre kan det være rasjonelt for mange mennesker å unnlate å ytre seg offentlig hvis konsekvensene av å gjøre det kan skade andre områder av livet i for stor grad. De fleste mennesker har dermed ikke noen ytringsplikt i de fleste tilfeller. Ytringsplikt bør forstås som knyttet til makt. En som har en særlig grad av makt over et område kan sies å være forpliktet til å ytre seg i en offentlig debatt som angår det området vedkommende har makt over. For eksempel er det problematisk når Helseministeren unnlater å svare i debatter om gjeldende helsepolitikk. Dette gjelder såfremt vedkommende utfordres på en saklig måte – heller ikke maktpersoner er forpliktet til å svare på skjellsord. Det kan selvsagt være en god ting at noen ytrer seg offentlig selv når hun eller han ikke er forpliktet til å gjøre det. Det kan berike den offentlige samtalen. Men siden det å ytre seg kan ha store omkostninger på flere områder – og i større grad for kvinner og for minoriteter enn for andre – kan dette i de fleste tilfeller ikke fremsettes som noe krav. Ulike mennesker tolererer hat og trakassering i ulik grad, og når omkostningene ved å ytre seg blir for høye, må forbli et personlig anliggende. Det er bekymringsfullt at det norske debattklimaet gir forrang til de mest insensitive og skyver andre vekk, men det er dessverre dagens virkelighet.

Referanser

Amnesty Norge (2018) Kvinner i befolkningen. Erfaringer med netthets.  https://amnesty.no/sites/default/files/3688/Kvinner_RAPPORT.pdf

Auestad (2013, 2015) Respect, Plurality, and Prejudice. A Psychoanalytical and Philosophical Enquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination. London: Karnac/ Routledge.

FN (1948) Verdenserklæringen om menneskerettigheter https://www.fn.no/Om-FN/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter

Oslo Tingrett, Dom avsagt: 27.08.2018, Saksnr: 17-052532MED-OTIR/02

Oslo Tingrett, Dom avsagt: 09.09.2019, Saksnr: 19-056952MED-OTIR/06