Pål Georg Nyhagen

224

Bokbrenning, karikaturtegninger og verdier

Trusler om vold, og utøvelse av dette, skal ikke være den faktor som definerer ytringsfrihetens grenser. Da har vi tapt de mest vesentlige verdier som kostet andre mer enn dyrt å kjempe frem.

Publisert: 27. nov 2019

Ytringsfriheten er i prinsippet absolutt. Å si det man tenker er en rettighet, for all del. Men en og annen gang kan det faktisk være fornuftig å tenke over hva man faktisk tenker - før man ytrer seg. Slik at man nettopp IKKE (!) sier det man tenker. Ytringsrett er som kjent ikke ytringsplikt. Er man trygg i sin Gudstro og viss på Guds eksistens, så takler nok denne guden menneskers idioti der den skulle dukke opp. En gud som har behov for politibeskyttelse er vel egentlig ikke rare greiene? Både noen kristne, muslimer og jøder kan dog tragikomisk nok se ut til å dyrke en liten lokal premenstruell stammegud til tider.

Men dog et eksempel hva gjelder sunn ettertanke før handling settes i verk: Ytringsfriheten som sådan er helt sentral, men vel heller ikke det som støtter den unges utskjelling og trakassering av den eldre på bussen eller T-banen med de verste og groveste uttrykk som skyts?

Som med andre rettigheter, så følger også nødvendigvis ansvar og plikter for hver rettighet vi fordrer hva gjelder ytringer. En og annen gang kan man f.eks. gjennom satiren sette tåpelig selvhøytidelighet på plass, det er riktig. Det er dog ikke forkastelig å holde noe for hellig, selv om ikke alle ateister forstår det ennå. Kan man altså elske og ære noe uten at det blir utsatt for hån og forakt? For milliarder av mennesker har troen en sentral betydning i livet; det handler om dype eksistensielle krefter i den enkelte. Mange her har en humanistisk tolkning av sin religion. Fordi dette er to sider av samme sak.

I en vid forstand holder vi ALLE noe for hellig, alle. Eller svært, svært, verdifullt. Det er noe som er vår innerste hjerteanliggender. Et eksempel: Den som har mistet et barn, og bærer yndlingsfotografiet av barnet i jakken og har det alltid med seg, vet hvor betydningsfullt dette fotoet er. Skulle du bli ranet, og ranerne bruker dette bildet som dopapir rett foran dine øyne eller brenner det opp under latterliggjøring, så ville vi enhver ha blitt ytterst, ytterst, fortvilet og vred. Dette gjelder også våre aller dypeste verdier ellers. Altså også troens uttrykk.

Noen kan sikkert synes at dette innlegget er latterlig og dumt, greit nok det. Men ingen har ubetinget rett til å håne naboens verdier. Ja, noen kan hånflire over andres verdier og valg, men det spørs om dette er tegn på at man er på rett kurs hva gjelder vår vei mot opplysning, respekt og medmenneskelighet. 

Noe annet: Det er dog pussig og noe spesielt å se hvordan noen først har fått tilbake sitt medmenneskelige og respektens gehør og aktivt reagerer på slik negativ adferd når det er muslimer som krenkes, reiser seg og protesterer. De kristne har måttet akseptere hån, brenning av bibel og forakt i mengder av år. Har de protestert, så blir trakasseriet desto verre og ytterligere forsterket fra visse kulturradikale hold. Fra miljøer som ellers gjerne identifiserer seg med de beste og mest humane mellommenneskelige verdier. En typisk kristen i dag er f.eks. ikke en fra bibelbeltet på sørlandet eller en karismatisk kristen i USA. Dette bildet illustrerer i tilfelle manglende innsikt i hva som menes å være under kritikk. Men i dag er en typisk kristen f.eks. en enslig ung arbeidsløs mor i Nigeria. Nåvel. Forhåpentlig har våre muslimske søstre og brødre hjulpet på forholdene her hva gjelder etisk bevissthet og engasjement, og det å opptre med noen lunde respekt?

Det er selvsagt ikke hvilken (!) religion som blir trakassert som er poenget når verdier og respekt er tema. Men at religion, verdier og tro blir grovt trakassert i det hele tatt. Med dette nevnt, så er ikke høyst berettiget religionskritikk inkludert her. Både muslimer, kristne og jøder etc skal utsettes for slik kritikk i humanismens navn. Men da må man invitere til dialog og debatt. Det gjør man ikke gjennom hån, forakt og trakasserende midler. Man trenger dog verken religion eller definerte livssyn for å vite hva som er riktig, mellommenneskelig sett; det ligger allerede i det å være menneske.

Dog er det på den annen side viktig med prinsipielle grenser. Mine ytringer her er ikke ment som støtte til en lov som skal forby brenning av hellige bøker, men som frø til ettertanke slik at man handler rett mht sin neste. Mangt kan dog provosere. Det er den som utsettes for ytringene som fordres hva gjelder ytringsfrihetens eksesser. Også andre ytringer provoserer; f.eks. Rushdies bok, karikaturtegninger, påpekninger av galskap og tøv i hellige skrifter, profeters og pavers maktmisbruk gjennom historien, etc. At grensen for ytringer kategorisk skal stå ved brenning av en bok virker prinsipielt noe påtatt. Ytringsfriheten står sin prøve nettopp der ytringer provoserer. Man kan ignorere tøvet, snu ryggen til. Jeg ser det altså like vel slik: Det må i prinsippet være LOV å brenne hellige bøker; også denne handlingen er en ytring, om enn en svært grov og idiotisk sådanne (!). Som jurist og fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter, Anine Kierulf nylig uttalte: 


"Det er historieløst å brenne bøker, men det er ikke ulovlig å framvise sin historieløshet i full offentlighet."


Provokasjonen som eventuelt oppstår ligger hos den troende, og det er som nevnt vedkommendes ansvar og oppgave å forholde seg til at ytringen skjer. Trusler om vold, og utøvelse av dette, skal dog ikke være den faktor som definerer ytringsfrihetens grenser. Da har vi tapt de mest vesentlige verdier som kostet andre mer enn dyrt å kjempe frem.



5 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere