Verdidebatt

Berserkgang og kanossagang

Kritikken har haglet etter Ropstads knallharde angrep mot miljøbevegelsen. Nå kommer kritikken fra egne rekker, skiver NRK.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er dette oppsiktsvekkende? Er det egentlig en nyhet?

Noe av det mest forutsigbare i den politiske debatten for tiden, er at den som kritiserer klima- og miljøbevegelsen får haglende kritikk. Hadde kritikken uteblitt, hadde det virkelig vært oppsiktsvekkende – og noe å skrive om.

Ropstad kritiserte deler av miljøbevegelsen sitt menneskesyn under en tale til KrF's landsstyret. Onsdag eksploderte det – i hele spekteret av kanaler og på alle plattformer. Det var ikke kritikk som haglet, men en blanding av dyp indignasjon og ilter fordømmelse – og også en måpende forundring og forurettethet over at en framstående politiker som Ropstad kunne være så tankeløs og dum å kritisere miljøbevegelsen.

Alle de større avisene viet overtrampet bred oppmerksom – flere på kommentarplass. Også NRK debatterte det utenkelige. Først i Dax18 onsdag, så i Politisk kvarter torsdag morgen og oppsiktsvekkende nok enda en gang i Dax18 torsdag ettermiddag, samt i nyhetssendinger på radio og TV. Dette er en dekning på høyde med konstitusjonelle kriser – eller også som den gang da Listhaug var i fri dressur.

Hva var det egentlig Ropstad sa? Jo, han pekte på det åpenbare og kritiserte at deler av klima- og miljøbevegelsen nedvurderer mennesket til dyr – og omvendt at dyr har samme verdi som mennesker. Hvem ville ikke kritisert et slik menneskesyn, bortsett da fra deler av miljøbevegelsen? Nyhetsmessig var Rostads utspill trivielt, og som overskrift ville det avstedkommet et gjesp. Hadde det ikke vært for …

Som NRK.no påpasselig minner oss om, kommer kritikken også fra egne rekker. Akk. Selvfølgelig kommer det kritikk fra egne rekker. I et parti som er så sterkt splittet i en venstre- og høyreside, ville det vært et under om det ikke hadde kommet kritikk fra den andre siden, spesielt når det handler om klima.

En KrF-politiker i Trondheim, Geirmund Lykke, er overrasket over at partileder Kjell Ingolf Ropstad lister opp miljøbevegelsen som en av ideologiene som truer menneskeverdet. Han mener at det ikke er miljøbevegelsen som fortjener mest (moralsk) oppmerksomhet, men peker heller på partiets samarbeidspartnere i regjering.

Hvor har Lykke vært de siste par-tre tiårene? KrF's ledelse – fra Bondevik til Ropstad – har ideligen kritisert og moralisert over Frp, Venstre, deler av venstresiden og andre 'ugudelige' for deres menneskesyn. Problemet for KrF er at det, som kan fremstå som et ritual, har vist seg mest å være til innvortes bruk. Andre har ikke brydd seg.

Men så. Når Ropstad sier det samme om deler av den radikale klima- og miljøbevegelse, vanker det fordømmelser og betuttethet. Men dette burde jo egentlig være litt oppløftende. Endelig er det noen utenfor KrF som tar partiet på alvor og reagerer på anklagen om dårlig menneskesyn – men kanskje ikke på den måten som KrF hadde håpet.

I Dax18 torsdag erklærte Trude Brosvik, gruppeleder i Vestland KrF, at hun er enig når Ropstad og KrF kritiserer høyreekstremisme, presset mot trosfrihet og setter menneskeverd på dagsorden, men mente at grensen går ved miljøbevegelsen. Denne uttalelsen er antakelig den mest oppsiktsvekkende de siste to dagene. Mye kan kritiseres eller drøftes, men altså ikke miljøbevegelsen!!? I samfunnsdebatten i et liberalt demokrati er dette eksepsjonelt, men det er også symptomatisk.

Miljøbevegelsen er ekstrem. Den er pr. definisjon revolusjonær. De kjemper i realiteten for en ny samfunns- og verdensorden.

Men å være kritisk til klima- og miljøbevegelsen som fenomen er åpenbart utilgivelig, og noe av det mest nedrige noen kan gjøre. Slik er det blitt.

Når alle, eller de fleste politikere og partier, de vestlige landene og relaterte internasjonale organisasjoner tilsynelatende lytter respektfullt, bukker og klapper for en radikal og revolusjonær bevegelse, som slik sett potensielt kan være like destruktiv som ‘slengbuksene’ på syttitallet, gjør det ikke noe om en og annen gjør som han pjokken som pekte og fortalte om det han faktisk så.

Det er befriende at noen drister seg til å pirke i konvensjonene – og for så vidt også i konfesjonen. Spesielt når det gjelder miljøbevegelsen. Med dette utspillet har Ropstad nådd langt utenfor egne velgerrekker.

Meningsmålinger kan tolkes bokstavelig – alternativt nyansert. Når befolkningen blir spurt om klima er viktig, svarer et flertall av oss at vi er bekymret. Men dersom det spørres om vi er enige i at klimatiltakene som foreslås er riktige, vil trolig andelen være langt lavere. Og på spørsmål om klimabevegelsen er ensidig og aktivistisk, og om den oppfattes som nøktern og troverdig, er det sannsynlighet for at andelen synker ytterligere. Klimasaken har bred støtte, mens klima- og miljøbevegelsen ved MDG hadde 6,8 % ved siste valg. Og kanskje er det en like stor (eller liten) andel som stemte på andre partier med en klar klimabegrunnelse. Det gir en aktiv oppslutning om miljøbevegelsen på godt under 20 %.

Hoderistingen og oppgittheten over miljøbevegelsen, og den tilsynelatende ukritiske og unisone offentlige beundringen for den – utenfor navlen, der politikere og kommentatorer har klumpe seg sammen, er langt mer utbredt enn man kan få inntrykk av. Vil tro at mange nikker anerkjennende til Ropstad i denne saken.

Og det er jo ikke lite – for et lite parti.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt