Pål Georg Nyhagen

224

Martin Luthers etterkommere og jødene

Ja, kristen forkynnelse og trosopplæring har vært full av "ufordelaktige fremstillinger" av jøder og jødedommen. Dette er dog forsiktig sagt en diskret evfemisme; antisemittismens livsfarlige gift har preget kristne gjennom hele historien. Dagens eventuelle utfall mot jøder i kirkelige sammenhenger er et skrekkens ekko fra dødens skyggeland, som av jøder blir oppfattet i lys av historiens gudsautoriserte forfølgelser. Det er bare å erkjenne: Antisemittismen har solide kirkehistoriske røtter, ikke minst i DnKs hyllede kirkeleders voldsomme og grove utfall mot jødene: Hadde Martin Luther ytret seg i dag, så ville han blitt tiltalt og straffet for hatytringer og oppfordring til vold. Han ville paradoksalt nok mistet kappe og krage og videre blitt nektet talerett i den kirken som i dag kaller seg «luthersk». Den tyske filosofen Karl Jaspers skrev ang. Luthers skrifter om jødene: ”Her har man allerede skissen for hele nazist-programmet”.

Publisert: 11. nov 2019

Vårt Land skriver lørdag om jødedommen og kirken. Da bør man være redelig nok til å inkludere kirkens historiske mørke skygger av luthersk teologi som var betydelig impregnert av antisemittisme i narrativet. Kirken forsterket og legitimerte jødehatet betydelig sågar med Gudsautorisert maktbruk. De negative holdninger som ennå måtte forekomme i kirken oppstår m.a.o. ikke i et kristenhistorisk tomrom. Dagens eventuelle angrep på jødene vekker nemlig gamle tiders demoner til live: Martin Luthers dypsvarte sider er faktisk ikke perifere og få, de er desto verre betydelige. Han var qua kirkeleder et personifisert verbalt massivt artilleri mot alle som var uenige med ham, katolikker, gjendøpere, muslimer og spesielt jøder qua folkegruppe. Dette bidro for øvrig også voldsomt til noen av de mest bestialske blodige forfølgelsene og religionskrigene gjennom historien. Martin Luther var helt overbevist at sverdet, den politiske og militære makten, var instrumenter innsatt av Gud selv. 

I den kirken som er størst og mest innflytelsesrik i Norge, den lutherske, så bør man i det hellige navn man bygger sin identitet på stå åpent frem ang. dette fryktelige som har foregått i Guds og kirkens navn. Ikke minst for å påpeke og irettesette dagens grums som måtte oppstå i kirkelige sammenhenger. Slik vinner man gehør for at historiens mange tragedier er sett, erkjent, beklaget og et fjernt, forlatt (!) mørkt kapittel i kirkens historie. Middelalderen nevnes dog kort og generelt i Vårt Lands leder, mens Luthers grove bidrag spesielt forbigås påfallende nok. Man kunne med letthet ha brukt et par tre setninger på dette uten at plasshensynet til lederen ble oversett. Men gjorde det altså ikke. Med tanke på den blodige og vonde historie den lutherske kirke har gitt jødene, så bør kirkens teologer reise seg og bestemt heve sin røst for å vise den trosmessige kraft og integritet som tidligere dessverre har manglet i kirkens historie, og som ikke minst jødene har måttet betale en voldsom pris for. Det må være slutt på å i Jesu navn tåle det andre blir rammet av.

Martin  Luther mente innledningsvis at jødedommen var en falsk religion; hans relasjon til jødene begynte egentlig ganske så fredelig, i hvert fall sett i forhold til tiden som kom. Men fra ca 1530, så kommer noe helt annet og langt verre; kanskje fordi de fleste jødene ikke anså det som noe godt forslag gjennom overtalelse eller ytre tvang å fraskrive seg tro og identitet. I 1543 presenterte Martin Luther to ekstremt antijødiske hatskrifter: ´Om Schem Hamphoras og Kristi slekt´ og ’Om jødene og deres løgner’. Sosialt og samfunnsmessig, så spredte og forsterket den teologisk legitimerte og gudsautoriserte antisemittismen seg så betydelig. Begrepene Judensau” og ”Judenschwein” (Jødepurke, jødesvin)  ble snart et motiv og en dyremetafor i kirkekunsten og senere gjennom historien. Motivet viser jøder i omgang med svin og andre for jødene urene dyr. Motivene lå altså her allerede ferdige og klare for nazistene i deres kamp mot die judenschwein”. Ordet ”jødesvin” benyttes sågar også i dag i den antisemittismen som kommer til syne i visse militante muslimske miljøer. Sågar t.o.m. presentert av en NRK-avdeling nylig. Sett i historiens lys, så er assosiasjonene for jødene, når de i dag hører slike ord, faktisk skrekkelige. Luthers skrifter om jødene er av en slik grov karakter at det kan fastslås at han og den lutherske kirken har mengder av liv på samvittigheten. Både i sin tid, senere og spesielt som bidragsyter og inspirasjonskilder for nazistenes massemord på jødene. Og NB: Luthers massive hat mot jødene rettet seg kategorisk mot jødene qua folkegruppe; grensene mellom etnisitet og tro var helt utvisket. Eksemplene er legio, for korthets skyld nevnes kun dette:

«I sognekirken her i Wittenberg er en grisepurke hugget ut i stein. Under den ligger pattegriser sammen med jøder og dier; bak svinet står det en rabbiner som løfter svinets høyre bakben opp og med venstre hånd trekker han dens hale over sig, bukker seg og kikker med stor flid under svinets hale inn i Talmud, akkurat som om han vil lese og forstå noe spesielt og vanskelig. Derfra har de helt sikkert deres gudsnavn.»  «Djevelen og alle hans engler har besatt dette folket». - «Derfor kan du, når du ser en jøde med god samvittighet si bestemt, samtidig som du korser deg: Der går det en djevel”. ”De er alle uforbederlige løgnere». «Om jeg finner en jøde jeg kan døpe, skal jeg føre ham til broen over Elben, henge en kvernstein om halsen på ham og kaste ham i vannet mens jeg døper ham i Abrahams navn.» Det voldsomme jødehatet fortsatte helt til det siste. I en preken holdt tre dager før sin død foretok Luther et nytt massivt angrep på jødene: «De er våre offentlige fiender. De stopper aldri med at bespotte vår Herre Kristus eller kalle Jomfru Maria et ludder, Kristus en bastard eller oss alle kristne for byttinger og aborter. Hvis de kunne drepe oss alle, så ville de gladelig gjøre det». Etter det ene massive demoniserende bombardement mot jødene etter det andre, så stiller Martin Luther dette megetsigende spørsmålet: «Hva skal vi kristne så stille opp met dette forkastede og fordømte jødiske folket?» 

På Luthers tid fantes det dog tolerante holdninger her og der; f.eks. hos teologen Erasmus av Rotterdam. Men det var Luther som ble den store frontfigur og maktfaktor i kirke, stats-  og samfunnsliv som i luthersk ånd var to sider av samme sak. Nesten aldri før har vel verden vært vitne til så voldsomme bredsider av direkte hat mot jødene, som det Martin Luther presenterte. Side etter side i flere av hans skrifter florerer skjellsordene. Ut over dette kommer som nevnt ovenfor spredte kanonader av vulgære svinerier av den verste sort. Alt sammenflettet med finurlige filologiske utredninger, teologiske kommentarer og historiske betraktninger.

Flere lutheranere i dag vil sikkert fremheve protestantiske prester som Dietrich Bonhoeffer og Martin Niemöller som aktivt sto frem mot nazismen, men de tilhørte unntakene, ikke regelen. Den lutherske kirken var faktisk grundig impregnert av antisemittismen. Adolf Hitlers maktovertakelse vakte sågar stor glede også i de fleste tyske lutherske kirkene hvor av mange holdt takkegudstjenester da Hitler kom til makten. Apropos: Massedrapene på ca 65 % av Europas jøder ble for alvor innledet med krystallnatten, som fant sted nettopp på Martin Luthers fødselsdag. Nazistenes planlagte folkemord fulgte på flere punkter Luthers 400 år gamle oppskrift. Hans skrifter om jødene ble gjennom trettitallet fremvist ved det nazistiske partiets årlige stevner i Nürnberg hvor byen også donerte et førsteeksemplar til redaktøren av den forrykte jødehatende nazi-avisen, ”Der Stürmer

Den kristne teologen Luthers eget svar er dog entydig: Han oppfordrer til en streng barmhjertighet” og kommer så qua prest med disse velmente anbefalingene:

Rabbinerne skal forbys å undervise. Nekter de, så skal det trues med dødsstraff. Jødene generelt skal få samme straff hvis de lovpriser Gud offentlig. Dette fordi alt sammen ifølge Luther like vel ikke er annet enn avguderi og gudsbespottelse Alle jøder skal så miste enhver rett til at reise dit de vil. De skal forbli under det tak eller i en stall som de nå heretter skal bebo. Jødene skal videre forbys all handel og alle kristne skal ta fra dem penger, gull, sølv og edelstener. De jødene som er sterke skal settes til tvangs-arbeide, så de ”kan lære noe om livets realiteter”. Men Luther er visst noe usikker på om dette kan gjennomføres adekvat, så han oppfordrer til å jage de resterende jødene ut av landet som gale hunder. For alltid.

Jødenes skoler og synagoger skal ildsettes slik at de brenner ned til grunnen. Hvis dette ikke helt lykkes, så skal man tildekke det som ennå er tilbake med jord slik at intet menneske noensinne ser en sten tilbake. Videre, så skal jødenes boliger ødelegges. Så skal man ta alle jødenes bøker, bønnebøker og talmudskrifter fra dem, fordi her læres alt avguderiet, løgnen, forbannelsene og bespottelsene.

Noen har ”forsvart Martin Luther med, at hans utvikling hadde røtter i en allerede antijødisk kristen tradisjon som går helt tilbake til det Nye Testamente, og at grov diskriminering og vold mod jøder også var utbredt ellers i hans samtid.

Det er jo for øvrig ganske riktig. Men det unnskylder intet. Luthers skrifter fra 1543 var like vel qua kristen teolog og autoritet usedvanlig vanvittige for flere andre teologer selv i sin samtid. Videre, så forsterket hans bidrag denne allerede foremkommende antisemittiske giften radikalt. Derfor forundrer det vel ikke så mange at mange nazister i det 20. århundre holdt Luther fast dypt i sitt hjerte. I ”Mein Kampf” sammenlignet Hitler Martin Luther med ”historiens store stridsmenn” og sidestilte ham med Richard Wagner og Frederik den Store.

I nazistpartiets organ ”Völkischer Beobacter” uttalte Hitlers utenriksminister Bernhard Rust i 1933: ”Jeg tror at den tiden er forbi hvor man ikke sier Hitlers og Luthers navn i samme åndedrag. De hører sammen; de er av samme gamle rot”.

Martin Luthers fryktelige påstander om jødene var faktisk grovt intolerante, særdeles krenkende, og direkte umenneskelige; som aktivt bidro til legitimering av antisemittisme og grov vold mot jøder som folkegruppe. Hadde han ytret noe av dette i dag, så ville han blitt tiltalt og straffet for hatytringer, oppfordring til vold mot religiøse grupper og mistet sin rett til å tale offentlig. Luther ville paradoksalt nok og heldigvis mistet kappe og krage og videre blitt nektet talerett i den kirken som i dag kaller seg «luthersk». Den tyske filosofen Karl Jaspers skrev senere om Luthers skrifter om jødene: ”Her har man allerede skissen for hele nazist-programmet”.

Å undre seg over antisemittismen i kirken avslører tydelig nok et visst ubehag i møte med temaet. Vår tids lutheranere må for all del fortsette å tolke, analysere og fornye Martin Luthers tekster i lyset av den humanismen som i dag er basis for samfunnslivet. Men de bør også i sannhetens navn våge å legge samtlige kort på bordet, hva gjelder Martin Luther når antisemittisme og jødeforakt er på dagsordenen.

Fra luthersk kirkelig hold understrekes det i dag velmenende f.eks. at Luthers jødehat var ”teologisk begrunnet, ikke rasemessig slik at han ikke kan betegnes som antisemitt”. Det er i hvert fall på en språklig måte sant: Den rasemessig begrunnede antisemittismen fra våre to siste århundrer var nok både Luther og hans samtidige helt fremmed. Men fakta taler for seg selv. Og til de teologer som ennå benekter at Luther var en voldsom antisemitt: For å lett parafrasere noen Jesu-ord: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere bygger flotte gravsteder for alle ofrene og sier: ‘Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i deres blod.’ Slik er dere selv vitner om at dere er teologiske barn av dem som slo i hjel.» Her, spesielt her, kommer Dietrich Bonhoeffers ord om billig nåde inn. Det er dessverre alltid et lett alternativ å være tydelig og solidarisk når det ikke har en pris.

3 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere