En bønn for dem med hijab og skjørt

Når jeg passerer jenter med hijab og lange skjørt på vei til jobb, så ber jeg ofte en stille bønn om at de må få en god skoledag.

Jeg er ikke enig i kultur eller religion som pålegger jenter å kle seg slik. Men jeg respekterer den, for de har samme rett til trosfrihet som meg.

For noen tiår siden gikk jeg selv med skjørt til hverdags og fest, fordi det var kultur for det i vårt trossamfunn. Så når jeg sier at jeg ikke er enig i kulturer som pålegger jenter å kle seg slik, så gjelder det også min egen. Jeg brakte ofte opp temaet for diskusjon, og er glad det ble forandring på den saken.

Likevel tror jeg min personlige erfaring har gitt meg større forståelse for de jeg møter som ser litt annerledes ut, eller som handler annerledes enn flertallet, på grunn av sin tro.

Et konformt land

Retten til å utøve vår tro, mene og tenke det vi vil, er helt grunnleggende for oss som bor i Norge. Den retten må vi hegne om.

Undersøkelser viser at vi nordmenn topper statistikken som et av de mest konforme land i verden. Det vil si at vi som samfunn stiller strenge krav til hvordan den enkelte skal te seg, og vi har en tendens til å sanksjonere uønsket adferd. Dette kan gi seg utslag i at både medier og myndigheter påvirker rammene for den trosfriheten vi holder så høyt i landet vårt.

Alle som følger Norges lover, og ikke bryter med de rammene den tydelig angir, skal ha rett til å få utøve sin tro i fred. Alle borgere i Norges land skal føle seg trygge, så det er bra at myndighetene og mediene følger med for å avsløre maktovergrep og usunne miljøer i alle deler av samfunnet.

Men det finnes en grense for når konformitetspresset tar over.

Et paradoks

«Vi begynner å få vel mange tegn på at vårt liberale og tolerante samfunn ikke tåler synspunkter som avviker fra flertallets.» sto det på lederplass i Vårt Land 18. oktober. Videre ble flere ferske eksempler på nettopp dette listet opp.

Det må ikke være slik at det er flertallets mening som skal sette retning og agenda i alle sammenhenger.

Regjeringens varslede handlingsplan mot diskriminering og hat mot muslimer er derfor et bra tiltak. Likevel er det et paradoks når mange samtidig ikke respekterer at kristne uttrykker sin personlige holdning.

I disse dager blir Andreas Håtveit møtt med massiv motstand og kritikk fordi han mener noe om kristen samlivsetikk. Og han blir stående nærmest alene i den offentlige gapestokken. At han våger å stå opp for et bibelsk standpunkt som nå ikke passer flertallet lenger, synes jeg fortjener respekt, og ikke hat.

Trusler er ikke veien å gå

Forrige uke kunne Vårt Land fortelle at byrådsleder Raymond Johansen (Ap) ønsker å straffe tros- og livssynsamfunn økonomisk dersom de ikke har 40 prosent kvinner i styrene.

Selv om jeg er enig i at det bør være kvinner med i styrer for tros- og livssynssamfunn, mener jeg veien til å nå dette ikke er å true med å ta bort statsstøtten. Ulike kulturer må få tid til å utvikle seg, derfor er dialog og samarbeid med de ulike miljøene en bedre vei til endring.

Smalere handlingsrom

Statsstøtten til trossamfunn er en rettferdig ordning som skal sikre like muligheter til å utøve sin tro. Alle betaler sin skatt til staten, og støtten utbetales per medlem til de ulike tros- og livssynssamfunnene, tilsvarende det Den norske kirke får per medlem.

Hvis det å holde tilbake denne støtten brukes som et maktmiddel for å strupe minoriteters meninger og trosutøvelse, kan handlingsrommet for trossamfunnene blir smalere og smalere. Konsekvensen kan bli at flere blir fratatt muligheten til å tro, tenke og mene det en vil.

Det er ikke greit å diskriminere eller hate verken muslimer, jøder, kristne, eller medlemmer fra andre trossamfunn, selv om de mener noe annet enn flertallet. Å søke kunnskap om hverandre og respektere ulikheter kan øke forståelsen. Men hatefulle ytringer ødelegger for god dialog.

Må alle være enige? Jeg mener vi heller skal bidra til et rausere samfunn der vi setter pris på mangfoldet i stedet for å idealisere konformitet.