Verdidebatt

Ordenes meningsbærende eller meningsløse innhold.

I en kronikk i Aftenposten gir Kjell M Bondevik tilkjenne sin bekymring for det språklige forfall mange opplever

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det språklige forfallet vises i utbredelsen av hatretorikk, i trakasserende og krenkende uttrykksformer, og i utilslørte trusler. Utbredelsen vises særlig i de sosiale medier: Kronikkens tittel lyder:  «Språklig søppel er en trussel mot demokratiet».

Harde ord, men en betimelig påstand å adressere.
Indirekte, og på sikt kan nok demokratiet være truet, Men, først og fremst er det respekten, og forståelsen for språkets egenverdi, og meningsbærende innhold som er truet. Et språkfattig, ondsinnet, og hjelpesløst ordvalg i dialogen mennesker i mellom, skader samkvemmet, og kvaliteten i de menneskelige relasjoner.

Og hvem avgjør så om dine ord er meningsbærende, eller meningsløse? Kanskje har det språklige forfall også noe å gjøre med vår respekt for anstendig religiøs forankret tenkning å gjøre – religions-etikken? og ikke bare med den forflatede politiske retorikk.

La oss et øyeblikk gå tilbake til Bondeviks kronikk. Han sier et sted: «Sterke religiøse forestillinger er noen ganger bakgrunnen for hatske angrep, trusler og drap. Dette er et misbruk av religion. Alle store religioner har et budskap om fred og forsoning (…)».

Noen lesere med stor interesse for religiøs, verdiforankret tenkning, vil kanskje umiddelbart forbinde språkets og ordets betydning mer med troen og skriften enn med demokrati-debatten. For de kristne vil for eksempel Johannes-evangeliet nok være gjenkjennelig: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. (…) Og Ordet blev kjød og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet» -

En tolkning av disse kjente ordene kan kanskje være, at religiøst forankrede ord som nestekjærlighet, toleranse, synd og tilgivelse har tatt plass i oss mennesker fra oven, Hvis ja - da kan det kanskje være grunn til – ikke å misbruke religionen, men snarere (fra kirkens side) å kunne bruke religionen i den hensikt å påvirke vår neste, slik at han ikke fristes til å (mis)-bruke språket og ordet som er gitt oss, ord som er gitt oss, i en ondsinnet og menings-løs hensikt?

Bondeviks bekymring for språkets forfall kan leses som å ha både en religiøs og en politisk dimensjon. Den politiske dimensjonen bunner også så vidt jeg forstår, i en erkjennelse: «Vi løser ikke problemet (språklig forfall) med nye lover, reguleringer sensur eller politi.»

Så enig. Og da skader det vel ikke, i alle fall å forsøke, med litt religionsetikk, også formidlet med ord. For, i begynnelsen var faktisk ordet.

Men, i vår moderne retoriskpolitiske språks tid, er det kanskje allerede for sent.  For sent til at religiøs - etisk tenkning, kan omsettes til språk og ord, med like stor verdi og betydning for menneskelig samkvem, som den moderne, forflatede språkbruk -  ispedd hatefulle , trakasserende og truende ytringer?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt