Verdidebatt

Kalkulerte lidelser og dødsfall i frihetens og nytelsens navn?

Hva gjenstår når selve det menneskelige blir kidnappet av politiske og samfunnsmessige krefter iført de beste gevanter hentet fra frihetens, individualismens og nytelsens attraktive kostymelager?

Av Pål Georg Nyhagen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Veien gjennom min ungdomstid var på heavy og utfordrende stier, og det var rusmidler av ymse slag både her og der. Alle tok den gangen til seg den logisk konsistente argumentasjonen fra borgerlig akademisk hold som fremmet den enkeltes frihet og rettigheter hva gjelder det å kunne nyte rusmiddelet. Og da helst til en "akseptabel pris". Men den som argumenterte så troverdig og godt hadde alltid en rekke redningsbøyer samt personlig som sosial sikkerhet mot de farer som implisitt ligger som buffere langs disse bejaelsens pyntede veier. Dette noe vesentlige premisset og poenget oppdaget dessverre ikke de som trynet i grøften før det var for sent. Men da var det også for sent:
Flere av dem jeg hadde kontakt med er døde i dag. Alle disse startet sin vei til graven med alkohol og etter hvert hasj. Hvilket viste seg å være svikefulle sirenesangere med forlokkende løfter om desto mer livsgleder og nytelse lenger frem: Det frihetens og nytelsens land som ga opplevelser av tilfredshet og sødme viste seg å ha umerkelige grenser over i et annet langt mer mørkere, vondere og kaldere liv forkledd i den fineste skrud:
Livet og de eksistensielle utfordringer som vokste proporsjonalt med årene i rølp og rus gjorde at veien ut av helvetet for disse ble desto lenger, brattere og tyngre jo lenger tiden gikk: Det ble en brutal og livsødeleggende negativ spiral. Det økende sosiale stigmaet bidro ikke akkurat til en svekking av utfordringene. Og familiene ble trukket inn, med til dels store omkostninger også for dem. Det begynte som nevnt med alkohol og hasj; og endte med langt sterkere rusmidler for flere - helt inn i døden... som så endelig frigjorde dem. Da de endelig fikk små glimt av erkjennelse var veien tilbake nemlig alt for lang; Veien ut av livet var kortere og lettere enn veien tilbake.
Et apropos: Oslo universitetssykehus er landets største med over 24.000 ansatte og har et budsjett på ca 23 milliarder kroner. Dette er det samme beløpet som alkoholrelaterte skader alene (!) koster samfunnet årlig, ut over dette anslås de årlige kostnadene ang. narkotikalrelaterte utgifter til flere milliarder. Da er kostnader for helse- og sosialvesenet, for arbeidslivet, tap i form av vold og ulykker samt kriminalitet inkludert. I tillegg kommer så alle de ikke-økonomiske skadene som ødelagte ekteskap og barn som vokser opp i hjem med rusproblemer. Psykiske problemer og selvmordshyppigheten er betydelig større her. 
Og bare som et apropos: Det dør flere ved selvmord pr måned enn ved trafikk- og båtulykker til sammen. Trafikk- og båtulykker og deres årsaker blir belyst, scannet og drøftet med preventive hensikter i nyheter og reportasjer. Selvmord, og hyppigheten her, blir skjøvet bort og plassert bak stengte dører. 
Og apropos enkelte ungdomspartiers argumentasjon for legitimering av visse stoffer: Om enkelte sosialt aksepterte rusmidler (inkl. alkohol) og andre sådanne var ukjente og hadde blitt foreslått som tilgjengelige på markedet i dag, så spørs det om man ville slippe til noe som helst av dette inn i samfunnet. Det er faktisk alt for mange som blir frastjålet fremtiden og livet. Prisen er ikke verdt det. Hva gjenstår når selve det menneskelige blir kidnappet av politiske og samfunnsmessige krefter iført de beste gevanter hentet fra frihetens, individualismens og nytelsens attraktive kostymelager?
Den økende individualiseringen vi alle har vært vitner til gjennom årene har ikke bare ført til at enhver må skape seg selv uten at tradisjonens, kulturens og familens velprøvde erfaringer og svar har spesielt stor verdi. Man skal jo selvtilfreds vite at oppnådde goder er resultater av ens eget strev ? Hurra, du kan sole deg i glansen over dine seire; du er et sterkt og godt menneske. Men... også alle tapene og de vanskelige utfordringene man ikke evner å takle er og blir dermed ens eget drivved og vrakgods. Man får faktisk skylde seg selv om livet blir vanskelig og i verste fall ødelegges, i denne individualismens tid. Man høster som man sår, må vite.
Men tap, nederlag og skuffelser hører til livets midte. Det er slik livet er! Meningen med livet er ikke å seire og triumfere. Men å leve det.
Sikkerheten og tryggheten i fellesskapet er altså mer eller mindre borte for flere. Hvis man trekker en erfaring av Jesus Kristus inn i betraktningene, så kan man vel trygt hevde at dette styrker etikken: Vi er nemlig alle søstre og brødre. Ønsket, villet og skapt av Gud som elsker enhver av oss som sin egen. Dette aktiverer sterkere fordringer enn det begrepet "solidaritet" alene gjør.
Å tillate og fremme bruken av rusmidler fordi man selv anser seg som sterk nok til å evne å balansere adekvat er ikke bare uhyre egoistisk, men dermed også direkte uetisk. Og ja; usolidarisk. 

Les mer om mer disse temaene:

politikk

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt