Gjøsund vs Selbekk: «Jeg snakker til deg som kristen, Vebjørn»

Kronprins Haakon har (på det offisielle Norges vegne) avlagt et sympatibesøk i en terror-rammet moské i Bærum. Det er bra. Da kronprinsen rakte frem hånden for å håndhilse på en ung muslimsk kvinne på hjemlig norsk vis, holdt hun i stedet hånden mot hjertet med en helt annerledes hilsemåte. Det er i utgangspunktet en liten og ubetydelig sak.

For det fins ikke noe Guds bud som påbyr bestemte hilsemåter fremfor andre. Og det norske kongehuset er dessuten berømt for sin store toleranse og raushet overfor oss som blir klossete, sjenerte og ufrivillig uhøflige når vi møter «fint folk», så som de kongelige.

Dette her har kongehuset vårt omtrent 114 års erfaring i å takle. Heldigvis. Det beste vi andre kan gjøre, er å overlate alt sammen til de kongelige selv.

Sjefredaktøren i Dagen, Vebjørn Selbekk, har etterpå tvitret at nektingen av håndhilsing var respektløs og viste mangelfull aktelse. Det er en lovlig meningsytring fra Selbekks side. For det fins heller ikke noe Guds bud som forbyr noen å tillegge de hjemlige norske hilse-konvensjonene så stor vekt som Selbekk her tydeligvis gjør.

Men så rykker redaktør Alf Gjøsund i Vårt Land ut mot Selbekk med full kristen-patos i stemmebruken: «Jeg snakker til deg som kristen, Vebjørn Selbekk. Hva skjer med deg?»

Det angrepet minner adskillig om læretukt mot Dagens redaktør fra VL-redaktørens side. Derfor er det nødvendig å jekke Gjøsunds angrep på Selbekk ned noen hakk.

Gjøsund forsvarer den muslimske kvinnen (Zeliba Acar, 27) med at hun bare hilste kronprinsen «på en litt annen måte». Det er et utmerket argument i en debatt om håndhilsings-konvensjoner. Men det kan ikke begrunne bruk av kristen-patos og læretukt-lignende språk.

Gjøsund hevder at Selbekks utspill kommer fra «en av lavkirkelighetens fremste talspersoner». Men Selbekk taler i denne saken ikke på vegne av andre enn seg selv (og de som eventuelt måtte være enig med ham). Skal man tale på vegne av «norsk lavkirkelighet», må man ha ryggdekning i et Guds bud. Et slikt bud finnes ikke i denne saken. Derfor er Gjøsunds kristen-patos urimelig.

Gjøsund hevder at Selbekk ved å «mistenkeliggjøre» den muslimske kvinnen «tømmer tennvæske på ulmende glør».  Tennvæske-argumentet er fag-etisk sett et nokså lang-bent argument. Det er så lang-bent at det til og med minner litt om den påstanden at tolleknivens oppfinner bærer det egentlige moralske ansvaret for alle knivstikkings-drap. Så lang-bent etisk argumentasjon kan ikke begrunne Gjøsunds kristen-patos.

Kommende søndag handler kirkeårets prekentekst blant annet om at Jesu disipler «undret seg over» at Jesus snakket offentlig med en samaritansk kvinne, men de sa ingenting (Joh 4:27). Kilden til undringen deres antas å være et rabbinsk bud som (iflg Str-B 2, 438) lød slik: «Man bør ikke tale med en kvinne offentlig på gaten, selv ikke med sin egen hustru, og slett ikke med andre kvinner, av hensyn til folks sladder».

Jesus bøyde seg ikke for dette budet. For dette var jo ikke noe Guds bud, bare en menneskelig konvensjon.

Angsten for å bryte selve ekteskapsbudet ved å nekte håndhilsing – er også en slik konvensjon.

Og forestillingen om håndhilsings-plikt vis-a-vis en kongelig – er naturligvis også egentlig bare en konvensjon.

I debatter om konvensjoner – og andre adiafora – bør man ikke mobilisere kristen-patos og læretukt-språk, Alf Gjøsund.