Kravet om bagatellisering

En rekke temaer er blitt aktualisert etter at biskop Atle Sommerfeldt rykket ut med en advarsel imot å bruke Alv Magnus som forkynner i Den norske kirke. Er det for eksempel sant, slik biskopen hevder, at Magnus er «sterkt preget av ny-kalvinisme»? Og stemmer påstanden fra Sommerfeldt om at Magnus «påtar seg rollen som Gud og dømmer de som har konkrete oppfatninger i enkeltspørsmål til helvete»?

Min vurdering er at Sommerfeldts kritikk er både overdreven og upresis. Men jeg noterer meg at også tilhørere som teologisk står nær Alv Magnus har kritisert talen. Egentlig overrasker det ikke. For kommunikasjon er vanskelig. De som lytter kan oppleve både ord, tonefall og kroppsspråk ulikt.

Men bak diskusjoner om form og kommunikasjon finner vi et spørsmål som jeg opplever som helt avgjørende – og som ofte feies under teppet. Det kan formuleres slik: Hva slags uenighet om homofilt samliv, samboerskap og andre samlivsspørsmål er det egentlig rom for i Den norske kirke?

Kall til omvendelse

Biskop Sommerfeldt har slått beroligende fast at han slett ikke har noe problem med forkynnelse av «den dobbelt utgang». Det kan altså forkynnes i Borg bispedømme at mennesker går fortapt hvis de ikke vender om. I tillegg finnes et kirkemøtevedtak som likestiller to syn på homofilt samliv i kirken.

Men hva skjer når disse temaene slås sammen? Hva hvis noen hevder at homofilt samliv eller heterofilt samboerskap er en synd som man må omvende seg fra for ikke å gå fortapt?

Atle Sommerfeldt synes å ville stenge talerstolen for slik forkynnelse. I Vårt Land 16/8 skrev han om predikanter som har dømt mennesker til «helvetes ild for handlinger og holdninger» og slo fast at i «Borg bispedømme skal mennesker være trygge på at dette utsettes de ikke for i våre kirker». Og i en debatt på Dagsnytt 18 sa biskopen at de som kommer til Den norske kirke «skal være slippe å bli fortalt at man går til helvete hvis man ikke endrer legning».

Hva betyr omvendelse?

Nå er det nok få – om noen – prester eller forkynnere som mener at homofile personer må endre legning for å bli frelst. Diskusjonen handler derimot om hva slags veiledning som bør gis til de som lever i et homofilt forhold. Betyr en omvendelse å angre dette forholdet og avslutte det?

Jeg er enig med biskopen i at ingen forkynner skal dømme noen til fortapelse. Dommen hører Gud til. Men betyr det at omvendelsesforkynnelse aldri kan være konkret? Det virker i så fall helt urimelig. Riktignok bør forkynnere understreke at alle mennesker trenger omvendelse og er avhengig av Guds nåde hver eneste dag.

Men at vi alle er syndere, betyr jo ikke at det er feil å snakke konkret om omvendelse fra syndige handlinger. Noe skurrer kraftig hvis en forkynner kan hevde at baktalelse er en synd man må vende om fra (altså angre og be om tilgivelse for), men ikke kan si det samme om homofilt samliv eller sex før ekteskapet eller abort.

Ikke trivielt

Der det er mennesker vil det finnes uenighet. Det gjelder også innen en kirke eller kristen organisasjon. Og stort sett lever vi greit med ulike syn på litt av hvert. Vanskeligere blir det når uenigheten ikke vurderes som bagatellmessig og triviell.

Selv synes jeg det er ubehagelig hvis noen i NLM mener at mitt ståsted i et spørsmål er i tydelig strid med Bibelen. Enda verre er det hvis det stilles spørsmålstegn ved troen min eller det påstås at forkynnelsen min leder folk vill.

Slik sett forstår jeg godt at det kan oppleves som et overtramp for de som lever i et homofilt forhold – og som jubler over at Den norske kirke nå anerkjenner et slikt samliv – får beskjed om at det er galt å fortsette et slikt samliv. Men alternativet er neppe særlig fristende. For det betyr å kreve at de som sier nei til homofilt samliv må betrakte temaet som trivielt.

Jeg tror dette er et av største problemene som Den norske kirke i dag står overfor. Kirken er dypt splittet i viktige og grunnleggende spørsmål, men prøver å løse utfordringen ved å kreve at alle involverte skal erklære all uenighet som bagatellmessig.