Terrorismens psykologiske karakter

I kjølevannet av terrorismen, Utøya 22.juli 2011, New York and Washington 11. september 2001, London 2005, Christchurch 15.mars 2019, og nå de siste episodene i USA og i Bærum, spirer det frem mange intrikate spørsmål. Hva er det som driver mennesker til å begå terror med avskyelig vold og grusomhet? Hvordan er det i det hele tatt mulig å rettferdiggjøre slik destruktiv atferd? Hvilken rolle spiller ideologier? Er det mulig å identifisere spesielle personlighetstrekk hos terrorister? Er terrorister onde i sitt vesen? Spørsmålene er mange, og noen av dem forblir ubesvarte.

Et realistisk utgangspunkt er at vi helst bør unngå å henfalle til overforenklede tilnærminger til terrorismen, som ikke yter dens kompleksitet rettferdighet. Det er av vesentlig verdi å være bevisst på at terrorisme og voldelig ekstremisme er et komplekst politisk, ideologisk og økonomisk fenomen, som har viktige psykologiske aspekter. Den psykologiske dimensjonen av terrorisme og voldelig ekstremisme rommer ideen om «de totalt andre», som påvirker vår måte å tenke og handle på. Dog ikke isolert sett, snarere i et bredt spekter av samfunnsforhold – nasjonalt så vel som globalt.

Mangefasettert fenomen

Terrorisme er et mangefasettert fenomen. Enhver terrorist er farget av en bestemt kultur og dens historie. Bortsett fra historiske dimensjoner, finnes det å en rekke sosiologiske, økonomiske, politiske, religiøse og psykologiske faktorer, som flyter over i hverandre. En feiltagelse som vi bør komme til livs, er tanken om at terrorister lider av en alvorlig psykopatologi. Det er rikelig med evidens fra klinisk psykologi som avkrefter denne hypotesen. Psykiateren Jerrold M. Post sin bok The Mind of the Terrorist, 2008, er nyttig kilde i den henseende.

Terrorister drives, i motsetning til det ovennevnte perspektiv, av psykologiske elementer, til å begå grusomme og graverende voldshandlinger. Disse kommer til uttrykk i, verdensbilder og språk. Tenkningen er ofte svart-hvitt (enten-eller), «oss mot dem», hvor det egne dannes ved å nedkjempe «de totalt andre». Sistnevnte betraktes som årsaken til alt ondt og nedbrytende for en nasjon, eller en inn-gruppe. Det finnes med andre ord ingen gråtoner i den slags binære tankemønstre.

Fellestrekk – splitting og eksternalisering

Dog er det mulig å identifisere noen likhetstrekk mellom terrorister, religiøse vel så mye som høyreekstreme: en generalisert konklusjon er at terrorister i stor utstrekning er oppkonstruerer en dikotomisk verden med overdose av mening fra religio-politiske meningssystemer. Dette er snakk mennesker preget av grandiositet, som lengter etter spenning og stimuli. Et annet fellestrekk er at deres personligheter drives av psykologiske mekanismer som splitting og eksternalisering. I korte trekk, splitting innebærer at en persons positive og negative aspekter ikke utvikles til en integrert helhet, men forblir underutviklet og fragmentert. Dette medfører blant annet til en forstyrret selvoppfatning som gir negative utslag i en idealiserende selvprosess, hvor den sårede personligheten projiserer og eksternaliserer sitt hat og sinne, sin frustrasjon og elendighet på «de andre». Altså, det er ikke snakk om «oss», men «de andre» som er roten til våre problemer.

Meningsbehov som fundamentalt

Mennesker har en trang, eller snarere en hang, til å søke mening i en sårbar og truet tilværelse. Den østeriske psykologen og Holocaust-overlever, Victor Frank, hevdet at menneskets vilje til mening er et fundamentalt grunnbehov. Det er viktig å være oppmerksom på at religiøse eller politiske ideologier, bærer i seg et meningssystem som dekker det basale behov for tilhørighet og blant annet bidrar til å finne strategier i møte med de utfordringene livets grunnvilkår byr på. Eksistensielt sett besitter ideologier, livssyn eller religioner en psykologisk tiltrekningskraft fordi de både kan løfte og forsterke menneskets evne til å opprettholde identiteten ("selvets kontinuitet"). Altså en følelse av å være til; å tilhøre en større meningsladet helhet. Denne følelsen av intens mening bidrar til å danne et psykologisk forsvarsverk som holder den truende sårbarheten på avstand.

Kulturell konstruksjon og psykologisk konstruksjon

Det er især to viktige dimensjoner som kan kaste lys over våre tilbøyeligheter til destruktiv atferd: (1) den kulturelle konstruksjonen av verdensbilde og (2) den psykologiske konstruksjonen av «de andre»:

Menneskets verdensbilde fungerer som en mektig stimulans til å skape en felles inngruppe-identitet og lojalitet. Med denne inngruppe-og-utgruppe-mentaliteten, tar det ikke lang tid før det bygges opp irrasjonell frykt for, og aversjon mot, «de andre», som skaper vekstvilkår for fremmedfrykt. Verdensbildet er med andre ord preget av det konspirasjonsteoretiske.

Den psykologiske konstruksjonen av «de andre» har å gjøre med «oss versus dem-tenkning». Gjennom dehumaniserende retorikk, metaforer og mentale assosiasjoner av en utgruppe (utgruppen som skadedyr i menneskelig skikkelse), produseres det inntrykk som appellerer sterkt til menneskets følelser. Disse vekker blant annet følelser av fremmedfrykt, aversjon og fiendtlighet (jf. Nazistenes psykologiske fremstilling av jøder, eller hvordan tutsier i Rwanda fremstilte hutuer, eller hvordan Trump fremstillinger migranter og/eller flyktninger).

En annen vesentlig type psykologisk fremstilling av «de andre», er ideen om «the-just-world-phenomenon». Med andre ord, vår tendens til å tillegge ofrene skyld. Dette er en forestilling om at mennesker lever i en rettferdig verden; «de andre» får det som fortjent.

Slike konstruksjoner er det all grunn til å ta på alvor da de bidrar til å bryte hemningene som ligger i menneskets empati. Uavhengig av fremmedfiendtlig retorikk, uansett dens former og uttrykksformer, påvirkes et helt samfunn av slike samfunnssplittende holdninger. Hvilke mekanismer og prosesser som ligger bak terrorist-mentaliteten, er et komplekst spørsmål. Dog er det et faktum at det samfunnet hvor fremmedfiendtlighet florerer, vil preges av opprivende konflikter og mistillit istedenfor gjensidig anerkjennelse, tillit og harmoni.

Fokus på terrorismens sammensatte karakter

Problemet koker nødvendigvis ikke ned til det individualpsykologiske, eller kun til strukturelle forhold. Det er av vesentlig verdi å rette søkelyset mot terrorismens sammensatte karakter, for på den måten å kunne utfordre en kortsiktig og overfladisk politikk med simple løsningsmodeller. Dog bekjemper man ikke fremmedhat kun gjennom institusjonelle midler. Det er snarere et felles normativt ansvar, som ligger på alle samfunnsborgere: å ikke være taus overfor retorikk og verdensbilder preget av irrasjonell frykt mot minoriteter, å ta til motmæle mot kulturell rasisme og dehumanisering som krenker individets iboende menneskeverd.

Allmennmenneskelig innsats

Som menneskets historie har vist oss, har kampen mot strukturell rasisme, dehumanisering og diskriminering skapt vekstvilkår for å danne allianser på tvers av menneskets skillelinjer, religiøse, etniske, kulturelle, sosiale og politiske. En slik allmennmenneskelig innsats for å bekjempe vår tids dehumaniserende, fryktinngytende og voldelige tendenser i religiøse eller sekulære utgaver, er også mulig – og simpelthen en dyd av nødvendighet.

Først publisert på Utrop.no (https://www.utrop.no/plenum/ytringer/174734/)