Verdidebatt

Hvem bestemmer når Gud har skiftet mening?

Kristendommen har i snart to tusen år hatt behov for å tolke skriften, og tillegge Guds ord et skiftende menings-innhold. Forståelig nok. Det ville vært tilnærmet menings-løst om Kirken, bokstavelig (talt), alltid var bundet av å tolke Guds mening, ut fra datidens språk, og datidens sosialetiske realiteter,

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kirkens ledere, enten de tilhører den katolske eller den protestantiske delen av Kristendommen, har en plikt og en rett til å veilede menigheten om hva de mener er den rette tro – tolket ut fra den tid den praktiseres i, men selvfølgelig i tråd med de uforanderlige sannheter i skriften.

Så kan det selvsagt problematiseres over hva disse uforanderlige sannheter egentlig er for noe. Det er imidlertid ikke innleggets hensikt. Innlegget vil heller rette søkelyset mot den noe reservasjonsløse oppfatning mange av kirkens fremste talspersoner synes å ha, om at Gud faktisk skifter mening, tilpasset tidsånden og politikken. Kanskje i større utstrekning enn Guds meninger tilpasses det uforanderlige i den hellige ånd, kan man kanskje driste seg til å si?

Harald Stanghelles skriver tankevekkende om dette i Aftenposten den 3ds. Om en Gud som blant annet har blitt mer miljøbevisst: "Når Gud skifter mening". En artikkel om hvordan en stadig tydeligere politisk Gud trer fram. En Gud med skiftende meninger. Meninger, som synes mer sprunget ut fra den til enhver tid gjeldende politiske agenda, enn fra de evige (kristne) sannheter. Ikke minst sannhetene om troen, håpet og kjærligheten ..

Et stort og ubesvart spørsmål blir om vår rett og plikt til å tilpasse Guds ord til dagens ideologiske og politiske debatt? Og om svaret blir ja. Plikter vi da å begrense oss til å tolke inn i vår tid; de mer overordnede, uforanderlige kristne verdier - uttrykt i kjærlighetens, medmenneskelighetens og rettferdighetens budskap?

Noen konkrete meningsendringer i Guds bilde har kristendommen tatt seg frihet til. For eksempel Bibelens om Helvete, og om Syndefallet. En mildere fortolkning enn hva skriftens bokstav tilsier, må det i slike tilfeller tillates, uten å øve vold mot skriftens ord og Guds mening.

Litt mer problematisk blir det kanskje når kristendommen skal tolke og innpasse Guds skiftende meninger om ekteskapet, om livets ukrenkelighet, for ikke å snakke om vår Herres mening om klimakrisen. Hvem i Kirken skal i så fall definere Guds mening? Og hvem skal med rette kunne hevde at deres tolkning er en upolitisk tolkning av Guds ord?

Forvrengt bruk, og misbruk av Guds ord har dessverre aldri vært fremmed for oss mennesker. Verken i nåtid og fortid. Kristendommen og andre religioner har opp gjennom tidene påkalt Guds hjelp, Guds beskyttelse og Guds "sanne" ord, i krig som i fred. Det har alltid vært strid om å trekke skiller mellom det guddommelige, det menneskelige, det sosialetisk riktige, og det rent politiske i skriften - når Kristendommen har ønsket å ha Guds meninger på sin side

Kristendommens glade budskap, kjærlighetens og medmenneskelighetens viktige budskap bør vel kunne formidles sterkt og klart, uten å tilføre det, verken en blå, en rød eller en gul tidskoloritt - en si politisk farge?

«Å påberope Gud for seg selv er alltid veldig farlig, ingen kan tilpasse seg kristne verdier» skal erkebiskopen av Genova ha blitt sitert på her i Vårt land for et par måneder siden. Et utsagn like tankevekkende som de dagsaktuelle Aftenposten-utsagn dette innlegget hadde sitt utgangspunkt i.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt