VL erkjenner at lovteksten er «vag og bruker subjektive begreper», men innvender at «det gir den ikke noen særstilling i lov- verket.» Juridisk terminologi har naturligvis sitt særpreg og sine egne tolkningsutfordringer. Likevel er VLs påstand uholdbar når man sammenligner § 185 med andre ytringsregulerende straffebestemmelser.
§ 283 lyder: «Den som offentlig oppfordrer noen til å iverksette en straffbar handling, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.» § 263: «Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.» Disse formuleringene befinner seg på et betraktelig høyere presisjonsnivå - og er følgelig langt enklere å forholde seg til, også for ikke-jurister, enn § 185. Sistnevnte regulerer altså noe så ullent som det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen. Det samme gjelder formuleringene i § 266: «skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd». Kursiveringene er ment å få frem at paragrafen sikter til handlemåte, altså noe mer konkret enn enkeltstående meningsytringer. Alle disse bestemmelsene er langt lettere å forstå og forholde seg til enn de tåkete uttrykkene som kjenne- tegner § 185.
Diskutabel påstand
Jeg kan tilføye at § 185 er blitt beskrevet som upresist utformet av både høyesteretts- og lagmannsdommere og som juridisk vanskelig håndterbar av Riks- advokaten og politijurister.
VL skriver: «Det er en høy terskel for at paragrafen benyttes, og de mest kjente domfellelsene framstår ikke som å være i strid med allmenn rettsfølelse.» At terskelen for domfellelser nå er høy, er diskutabelt. Det er et ubestridelig faktum at paragrafen benyttes langt mer i dag enn for ti år siden.
At «Norge har som mange land smertefullt fått merke hvordan sterkt hatefulle ytringer kan ende i hatefulle handlinger», er en åpenbar henvisning til massedrapene 22. juli. Men det er dypt problematisk å fastslå uten videre at Breiviks massevold var forårsaket av hatefulle ytringer, altså av noe ingen i realiteten kan definere. Et så komplisert spørsmål som hva som utløser voldshandlinger, blir ikke klargjort av lettvintheter av typen VL serverer.
Sikre ytringsrom
Avslutningsvis hevder VL at avskaffelsen av § 185 «er et feil signal å sende i en tid med stadig sterkere polarisering, og vil for svake grupper framstå som en legalisering av forfølgelse.» Jeg vil snu på det: I en så polarisert tid er det helt avgjørende å sikre et så vidt ytringsrom som mulig, så begge «poler» får samme mulighet til å uttrykke sine meninger (men uten at ytringene innskrenker andres grunnleggende rettigheter). Den usedvanlig vagt formulerte «rasismeparagrafen» legger opp til høyst subjektive domsavsigelser. Ved å fjerne denne bestemmelsen ville man sende følgende signal: Ytringsfriheten utvides, og den liberale offentlighet styrkes.
Carl Müller Frøland
Idéhistoriker/forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern 'Rasismeparagrafen'!»