Alarmlokkene ringer for Tysklands kirker

En rapport som ble lagt fram for et par uker siden, viser dramatiske tall når det gjelder de tyske kirkenes oppslutning blant befolkningen.
Både den katolske og den evangeliske kirken i Tyskland har siden gjenforeningen i 1990 og frem til 2017 mistet henholdsvis 7,2  og 10,9% av sine andeler av befolkningen.

Ifølge forskningsrapporten vil imidlertid kirkenes nåværende medlemstall ytterligere halveres frem til år 2060.  Det gir skremmende perspektiver.

Ifølge undersøkelsen fra Universitetet i Freiburg er hovedårsaken til det kraftige fallet i antall medlemmer at færre døper sine barn, samtidig som stadig flere melder seg ut. Den samme utviklingen som i Norge, altså, der bare 56%  av norske 15-åringer valgte konfirmasjon i kirken i 1918 – det laveste tallet notert noensinne av SSB.

Tilbakegangen i antall medlemmer  i de tyske kirkene skyldes i mindre
 grad demografiske faktorer, sier økonomi- og finansekspert Bernd Raffelhüschen i Freiburg. Det er utmeldingene som representerer det største utslaget

I Øst-Tyskland, hvor kirken ikke står særlig sterkt, er nedgangen enda mer dramatisk enn i vest. Mens kirkene der hadde 2 millioner medlemmer i 2017, vil de allerede i 2035 risikere å ha under halvparten.  Årsakene til dette er flere, som i resten av Tyskland. Men som vi vet er motstanden mot immigrasjon av muslimer større i øst enn i resten av landet, og som utenforstående observatør vil jeg mene at kirken i øst, med sin fordømmelse av folks motstand mot islam og masseinnvandring nok har støtt fra seg atskillige medlemmer.
Men også i vest vil jeg tro at kirkens "solidaritet" med og dialog med islam en av årsakene til at så forlater kirkene. Rapporten gir ingen svar på dette - den konstaterer bare at medlemmene melder seg ut i hopetall. Rapporten peker på at nedgangen delvis skyldes at eldre medlemmer dør og  at synkende befolkningstall fører til fall i antall medlemmer,  men nevner også misbrukskandalene i den katolske kirke som en av årsakene. Men dette til sammen  står for bare en tredjedel av nedgangen.

Selv tror jeg at det i stor grad handler - i Tyskland som i Norge - om en voksende fremmedgjøring. Mens kirkene snakker om "inkludering",  gjør de det stikk motsatte når det gjelder sine egne medlemmer, og fordømmer kristne som ikke følger kirkenes politiske linje, spesielt nå det gjelder innvandring og islam. Ettersom kirkene arbeider så intenst med å nedtone forskjellene mellom religionene, er det naturlig nok flere som ikke ser den store forskjellen mellom dem lenger. Som i Norge gis det inntrykk av at de to religionene omtrent er et alen av samme stykke. Når man så ser hva islam har etterlatt og etterlater seg av fotavtrykk i verden, er det mange som dermed takker for følget.

Rapporten sier ingenting om hva som kan gjøres for å stanse de negative utviklingen,  men overlater det til kirkene, som også lider store økonomiske tap av det fallende medlemstallet, ettersom kirkeskatten kun betales av medlemmene. Når man så leser hva kirketoppene både i den katolske og den evangeliske kirken sier, skjønner man at det ikke blir lett. All den tid man ikke skjønner eller vil skjønne hvorfor folk forlater kirkene i hopetall, er det også vanskelig å finne svar på hvordan kirkene skal holde på sine medlemmer.

Rådløse kirker

Så langt jeg kan se av det jeg har lest og sett i sakens anledning, er det ikke en eneste prest eller biskop som peker på kirkens politiske aktivisme  som utslagsgivende for alle utmeldingene.  De ser ikke at de stadig er fremstår som en  politisk part og hvordan kirken underminerer sin egen tro og posisjon  ved å opptre som islams og hatets beskyttere. Det er ingen selvransakelse  spore. Ingen tanke på å snu.

Rådsleder i den tyske evangeliske kirke,  EKD, delstatsbiskop Dr. Heinrich
 Bedford-Strohm ser imidlertid et spillerom som kanskje kan påvirke den
negative utviklingen: Det er mye ved nedgangen i kirkemedlemmer
vi ikke kan gjøre noe med. Men et og annet er det nok", sier han.

I sannhet ingen optimistisk uttalelse, og den avslører bare rådløsheten som preger dagens kirker.  Det eneste et par prester jeg har sett bli intervjuet har gitt uttrykk for, er at løsningen må være å gjøre kirken mer tidsaktuell og moderne og  engasjere seg mer i saker som ungdommer er opptatt av, som for eksempel klimaspørsmål ...

Jeg ramlet tilfeldigvis innom den tyske Bibel-TV i går, hvor det var gudstjeneste. Av ren nysgjerrighet bestemte jeg meg for å se litt på. Det tok bare fem sekunder før kameraet flyttet seg fra bilder av levende lys til pastor

[ Heiko Bräuning  ]

som med gravalvorlig mine  sto bak en liten prekestol der det var plassert noe som så ut som en oppblåsbar flytevest. Han skulle bekrefte alle mine mistanker om kirkene som politiske aktivister. For den neste halvtimen handlet

alt

om flyktningene på øya Lesbos og hvordan vi som kristne hadde plikt på oss til å ta imot dem alle, sammen med alle andre som tok seg til Europa, enten de var fra Afghanistan eller Somalia. Det ble pøst på med  kritikk mot land som stengte grensene, pluss de sedvanlige klisjeene om medmenneskelighet, barmhjertighet, og  Jesu ord om "det vi gjør mot disse mine minste brødre". Alle som kom hadde krav på å få bli, og alle hadde de edleste hensikter. De som kom uten bagasje, som han sa, bare med mobiltelefonen som sitt kjæreste eie, som de kunne holde kontakten med sin mor og far og søsken og alle andre i landet de hadde flyktet fra for å komme til Europa. Og det var vår kristne plikt å åpne alle grenser. Til slutt avsluttet presten med en bønn. For bønnen var et

asyl 

for alle problemer, som presten sa. “Gud, du ble selv en flyktning i Jesus (!!) Vi ber derfor for alle på flukt. Gi dem grunn til håp. Vi ber for regjeringen, at de må treffe kloke beslutninger og åpne grensene for alle fremmede som trenger et trygt sted for å skape seg en ny tilværelse. I Jesu navn, amen.”

Alle. Ingen begrensninger. Ingen tanke på konsekvenser.

Hadde jeg tilhørt prestens kirke, hadde jeg meldt meg ut på dagen. Kanskje noen gjorde det også. Uansett er tallenes tale klar:  stadig flere forlater kirken. Det får også uunngåelige samfunnsmessige konsekvenser. For når én kraft blir svakere, blir en annen sterkere. Vi ser hvordan hatet og intoleransen har spredd seg allerede, og driver vår kristne tro og kultur på defensiven. Av globalistiske politikere og venstrevridde medier som ønsker en verden uten grenser, kan vi ikke vente annet.

Men hvem skulle trodd at kirkene i Europa selv skulle stå i front for en slik utvikling?