Verdidebatt

Håpets svøpe - igjen

Jeg er fremdeles redd. Det burde Hognestad også være.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På trykk i Vårt Land 11.05.19

Helge Hognestad har rett i at det er viktig med bevissthet rundt klimaendringen dersom han med det mener at vi skal ta katastrofen følelsesmessig inn over oss. Men å døyve angsten ved å søke en eller annen «dyp, dyp» guddommelig bevissthet har jeg lite tro på.

Det er hyggelig at Helge Hognestad i VL 8/5 setter pris på min kronikk om klimaangst og det kristne håpet. Det høres også hyggelig ut å finne Guds rike inni seg. Men hyggelig for klimaet er det ikke dersom 400 mennesker tar fly til Skottland for å søke etter det.

Personlig kjenner jeg ikke særlig til Helge Hognestads bevissthetsteologi, men jeg er sikker på at det allerede lyder for mye psykologiserende selvutviklingsteologi fra prekestoler i Den norske kirke, teologi som bekrefter middelklassens livsstil og stryker dens halvdårlige samvittighet med hårene. For til og med en av Norges største rikinger og klimasyndere (en uunngåelig kombinasjon) blir møtt med koseprat i katedralen. Det er klart at Petter Stordalen trenger privatfly – det tar alt for lang tid å ta heisen opp til øverste etasje i Babels tårn.

Hognestad har rett i at det er viktig med bevissthet rundt klimaendringen dersom han med det mener at vi skal ta katastrofen følelsesmessig inn over oss. Men å døyve angsten ved å søke en eller annen «dyp, dyp» guddommelig bevissthet har jeg like lite tro på som den grønne veksten statssekretær Rotevatn lyver på det norske folk i debatten på NRK 7/5. Det er løgn å påstå at Europas økonomiske vekst er i ferd med å løsrive seg fra CO2-utslippene. Regnestykket unnlater nemlig å ta med at stadig flere av forbruksvarene vi fråtser i er produsert utenfor Europas grenser og dermed havner på Asia og Afrikas CO2-regnskap.

Så, Hognestad, jeg er fremdeles redd. Og det burde du også være. Kirken kunne snakket sant om forsakelse og askese, men det gjør den ikke.

Da bombene falt over Berlin skrev teologen Bonhoeffer i sin fengselscelle: «Først når vi forstår at Guds navn ikke må nevnes, har vi lov til å si Jesu Kristi navn; først når vi elsker livet på jorden slik at alt synes tapt med det, har vi lov til å tro på de dødes oppstandelse og en ny verden.» Og kanskje har han rett når han fortsetter: «Den som alt for fort og direkte vil leve og føle nytestamentlig, er etter min mening ikke kristen.»

Englenes «Frykt ikke!» som innledet Jesu komme til jorden gir bare mening til dem som virkelig er redde. Så jeg gjentar: Bli redd! Gjør motstand! Det er vårt eneste håp.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt