Frykt og fellesskap

I Norge og i Europa blåser det en kald vind av fremmedfiendtlighet og splittende nasjonalistiske tendenser. Fellesnevneren for høyreradikale partier som for eksempel Nasjonal front i Frankrike, Sverigedemokraterna, Tyske AfD og vårt hjemlige Frp er motstand mot innvandrere – og muslimer. Skremselspropaganda og konspirasjonsteorier som bygger opp under Eurabia-teorien blir flittig brukt i et klima av hensynsløs og hevngjerrig politisk mobilisering, deprimerende nok, snart åtte år etter 22. juli 2011. «Terrorist-utspillet» til daværende justisminister Sylvi Listhaug i 2018 sitter friskt i minnet. I tillegg nører alternative medier i Norge stadig opp under muslimhat på en måte som forsterker spenningene mellom «muslimer» og «vestlig sivilisasjon». I kjølvannet av den høyreekstremt motiverte terroraksjonen mot to moskeer på New Zealand så vi for eksempel flere tekster som reflekterte ideen om muslimer som «de totalt andre», og islam som en trussel mot «Vesten».

Fremmedfrykt
Høyrepopulismens frammarsj er i stor utstrekning et resultat av deres «oss og-dem»-retorikk. Det konstrueres et felles fiendebilde, og spilles på frykten for det fremmede og ukjente. I tillegg ser vi en reduktiv nasjonalistisk politikk som bygger opp under en rendyrkning av et kultur- og verdimessig fellesskap. Faren med å rendyrke en slik retning er at den lett kan koples til variabler som hudfarge, religiøs tilhørighet eller kulturell bakgrunn, og slik gli over til å mistenkeliggjøre innbyggere som ikke har samme hudfarge eller samme del i den felles kulturen og arven som majoriteten har. Undersøkelser i Norge indikerer omfattende omfang av diskriminering og skeptisisme overfor innvandrere og muslimer. Se for eksempel HL-senterets rapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge (2017) og tenketanken Minotenks «Muslimfiendtlige holdninger i Norge – en kunnskapsgjennomgang» (2018).

En del av frykten for og aversjonen mot muslimer vi ser i dag, har sitt utspring i at deler av majoritetssamfunnet opplever at deres kultur skal rives i stykker gjennom innsig av «de andre» i det norske rom, som blir forstått som en dysvariant av det normale. Frykten for at den norske livsformen blir undergravd, er nødvendigvis ikke en nøktern forståelse av realiteten. Tvert imot kan muslimer, innvandrere og flyktninger – om de utvikler en sunn lojalitet og tillit til storsamfunnet – bidra til å berike vårt felles menneskelige rom, og dermed skape noe som verken er helt afghansk, somalisk, syrisk, muslimsk eller norsk, men noe hybrid og oppbyggelig i en stadig mer pluralistisk tilværelse.

Fundamental karakter
Ikke noe menneskelig samfunn er friksjonsfritt. Vi beveger oss i en usikker framtid, med et innviklet samspill av demografiske, økologiske og økonomiske trender som kan bidra til å vekke latente konfliktforhold. Hvordan kan vi, som et mangfoldig fellesskap, motvirke negativ annengjøring og de negative nasjonalistiske tendensene vi er vitne til? Følgende er av fundamental karakter:

(1) et iherdig forsvar av allmenngyldige normative prinsipper på tvers av materielle interesser og kulturer og religioner.

(2) et aktivt forsvar av individets autonomi, den frie tanke og det moralske ansvar som følger med.

(3) et forsvar for anstendig meningsbryting og meningsdannelse, basert på gjensidig anerkjennelse, respekt og kunnskapsmessig åpenhet, på tvers av partipolitiske, religiøse eller ikke-religiøse skillelinjer.

(4) en tverrpolitisk og tverreligiøs innsats mot ulike former for dehumaniserende retorikk og hatprat overfor enkeltindivider eller folkegrupper.

Forskjellighetens fellesskap
Religiøse og ikke-religiøse mennesker kan og bør stå sammen i det offentlige rom i kampen for å danne en felles front mot ideologisk og kulturell renhetstenkning. Vi må konfrontere totalitære tendenser med forskjellighetens fellesskap, tesen om og troen på enkeltindividets verdighet som iboende – uavhengig av tilhørigheter og funksjonsnivå.

Det åpne samfunns fremste redskaper er det liberale demokratiet med vekt på en multikulturalisme, det vil si sameksistens av kulturell pluralisme, ledsaget av en solidarisk politikk basert på vår felles menneskelighet og innbyrdes avhengighet. En slik samordnet innsats er for lengst overmoden.

Teksten er først publisert som et gjestebidrag i Klassekampen, 09.05.19