Verdidebatt

Kristen tro som dekkmaling og ønsketenkning?

Biskop Byfuglien ble intervjuet på TV2 om påskefeiringen. Men det ble heller tynt og delvist. Når man i kirken, nettopp i påsken (!), ikke lenger snakker troverdig om menneskelivet i all dets velde, så er man på avveier som Kristi hyrder. Kommer ikke menneskets levde liv til orde nettopp i kirkelige sammenhenger, så er heller ikke kirken nærværende i livet: Troen og livet holdes ikke lenger sammen. Man skal altså faktisk kjenne at kirken og livsvirkeligheten er virvlet inn i hverandre. Fordi kirken er oss alle i vår livsvirkelighet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Biskop Helga Byfuglien ble altså ved inngangen til påsken intervjuet av TV2-Nyhetene om påskehøytiden. Hennes svar om kristen tro handlet om å feire det gode, at det gode overvant og overvinner det onde. Ikke minst vist gjennom Kristi død og oppstandelse. Og dessverre, så lot TV2-journalisten denne delsannheten ligge ukommentert. Nettopp her burde dog biskopen ha møtt våken kritisk respons fra nettopp en engasjert og våken nyhetsjournalist som så satte svarene inn i en relevant og aktuell sammenheng: Titusener av seere lyttet. Det er nemlig nettopp HER i levd liv, livsvirkeligheten, vi alle befinner oss. Om aktualiseringen ikke skjedde der i studio, så skjedde det like vel nå igjen; også få dager senere hos enhver:

Vi er igjen for n´te gang vitner til terror og elendighet; ref. bombeangrepene på Sri Lanka, med hittil 290 døde og mengder av skadede. Videre vekker det assosiasjoner hos de fleste våkne og sosialt engasjerte: Langvarige voldsomme kriger, holocaust, terror, attentater, barn som ofre for dette samt psykisk og fysisk vold, maktmisbruk og faenskap, samt tsunamier, skred, jordskjelv, etc. med milliarder av ofre har preget verden... også i de nå snart 2 000 årene som hyllesten og dyrkingen av de gode verdiene har vært fremhevet av kirkene.

Kristen tro generelt og påsken spesielt handler vel om mer enn å dyrke og feire gode verdier, det å være snille, omsorgsfulle og gode som alternativ til mørket og dødens krefter? Selv om dette også er enkelte av fruiktene? Har ikke kirkens teologer noe mer og reellt å tilby det engasjerte medmennesket, så har de sviktet sitt oppdrag qua Jesu Kristi kirkes hyrder.

Om man velger å se bort og heller lettbent og livsfjernt argumenterer for «Guds vise styrelse» når dette temaet nevnes, så beveger man seg på papirtynn og skjør is. Om slike lidelser synes små under den store EVIGHETENS synsvinkel, eller i det samme trosperspektiv er å se som «beklagelige og uforståelige tragedier» uten sammenheng i liv og tro, så maler man seg inn i et hjørne hvor man ber folk om å kople ut både tenkning, etiske føringer og den omsorgsfulle medmenneskelighet det ellers vises til. Hvilket er å be dem overgi det Gudegitte og selvfølgelige i livet.

Disse positive menneskelige kvalitetene, gaver gitt av Gud som da ER disse kvaliteter og mere til, finnes mer eller mindre aktivt hos enhver av Hans skapninger... uansett tro og livssyn. Men all historie viser at vi langt på vei ikke evner å forvalte disse gavene; heller ikke gjennom historien og oss som bekjenner den kristne tro: Også den kristne kirken har gjennom historien vært preget av krig, vold og elendighet og dét i Guds navn. Desto verre blir det når noen kristne hevder at Gud faktisk aktivt (!) bruker krig, terror, vold og lidelser som politiske virkemidler til fordel for den ene eller andre konkrete formålet. Jfr de mest ekstreme kristensionistene, jødiske og muslimske grupper. Gud er f.eks. så opptatt av landområder at her blir alle andre prioriteringer annullert: Sågar er Gud høyeste skapning mennesket, dets sjel og ånd, en sekundær verdi her til fordel for geografiske prioriteringer.

Å velge å vise grusomme lidelser over til skuffen for evighetens perspektiver - som mennesket jo ikke kan ha oversikt over - og heller vektlegge det gode som alternativ, er ikke akkurat et signal om at man for det første våger å se den skremmende virkeligheten i hvitøyet -og for det andre at man ta den kristne tro på helt alvor. De fleste vet allerede hva som er det ondes alternativ; det er derfor man reagerer i utgangspunktet. Velger man altså dog å rasjonalisere og heller peke fravendt på det gode, slik flere teologer gjør, så sier man ikke bare et farvel til vår tenkning og forstandsevner (som altså er gaver gitt av Gud), men også til troens kjerneinnhold. En tro som handler om langt mer enn å vektlegge kos, idyll og det å dyrke det gode for alle dem som befinner seg på trygg avstand fra alle likbålene og terroren. Her i stanken fra det ondes virke blir det altså fristende å heller trekke seg bort og isolere seg i egne lukkede og trygge sosiale rom hvor alle stygge påminnelser holdes utenfor ved hjelp av tynn teologisk forsvarsretorikk, hygge og kos, stemningsdyrking og rasjonaliserende bibelbruk. Velger man dette, så er det ikke lenger den kristne troen man representerer, men noen av dens mulige funksjoner. Vel og merke akkurat der de kan pleies. Man åpner altså derfor kirkedøren for å tro på det meste bare det er godt og man iklér det man gjør noen velvalgte begreper fra den kristne troens verden.

Men på ett nivå passerer man dog en terskel hvor all lidelse og elendighet som guddommelig pedagogisk grep glir over til rå ondskap og likegyldighet; og det i aller verste betydning. Enhver pedagog vet at det å danne og oppdra det voksende mennesket ved hjelp av tukt, skremmende hentydninger, trusler og vold fullstendig annullerer det man mener å skulle gjøre qua elskende "jordmor" og medmenneske. Man får i tilfelle kuede og tilskårne produkter; mennesker som preges av ufrihet og engstelighet og som igjen gjør andre man omvender til dårligere utgaver av dem selv; noe som ikke akkurat hjelper noen?  Apropos: Mennesket er antagelig ikke bedre pedagog og mer positivt menneskelig og omsorgsbevisst enn Han som selv både skapte og ble mennesket?

Dostojevskij forteller om Ivan Karamasov at han velger å gi tilbake «billetten» gitt gjennom kirken; han aksepterer ikke argumentene ang, det onde at mennesket er selvstendig, fritt og ansvarlig: ALL (!) historie viser nemlig at mennesket verken er gaven moden eller verdig. Gud skapte altså først mennesket, for deretter å gi det et ansvar det ikke evner å bære. Gaven fikk mildt sagt en enorm pris, ikke minst for andre enn en selv:

Ergo står vi vel igjen med Guds ansvar her? Og et side-apropos: Det er ikke blasfemi å vise frustrasjon i troen, i dyp fortvilelse og smerte skjelle ut Gud og være oppgitt her. Det er nettopp ærlige og rene uttrykk for de gode Gudegitte gaver man forvalter. Om noen, så vet i hvert fall Gud om at vi også bærer slike emosjoner? Å late som ingen ting og skjule dem blir tåpelig. Og skadelig på sikt. Det er først når man slipper trollene frem at de sprekker i sollyset.

Historien viser altså eksplisitt og entydig at mennesket ikke evner å forvalte sitt Gudeskapte liv med friheten og ansvaret som sentral byrde. Prisen for gaven blir alt for høy. Like vel må det bære sitt moralske ansvar. Hvilket uansett er en byrde over ævne om man ser menneskets vei gjennom århunderer på århundrer, osv. Og for øvrig spør Dostojevskijs figur Ivan Karamasov: Hva skal da det lidende og ihjelptrampede barn, de sultende og alle elendighetens ofre med frihet? At Gud finnes hos de lidende er ikke nødvendigvis verken en trøst eller akseptabel forklaring som verken gir mening eller livslyst… Ergo kan slik argumentasjon virke som sedative virkemidler for alle de som ennå ikke er hardt nok rammet?

De fleste bør vel være enige om at når man ser med et historisk retrospektivt og aktuelt blikk, så ville jordkloden i hvert fall ha vært et noe (!) bedre sted uten de aller fleste og verste katastrofene, både på det personlige som det kollektive plan? Og dette ville muligens ha virket som et langt bedre pedagogiske grep fra den elskende Gud enn bruk av (eller akseptering av) lidelser, krig, terror og vold?

Man bør altså som troende våge å stille de ubehagelig spørsmålene og ikke være tilfreds med den førsteskansen av ferdigtygde lettbente substansløse svar man møter. Enkelte hevder at man f.eks. må ha mørket for å se lyset, at det er først i mørket man ser stjernene… osv. Men dette er eksempler på tomme klisjeer og vendinger som bare virker krenkende; som respektløse overmalinger og bagatelliserende for den som lider og ennå tenker. Hvilket innebærer at man trekker seg: Av semantiske grunner kaller noen seg så ikke lenger for "kristen".

Og selvsagt: Lidelser kan gi positive frukter. Men KUN om man våger å begi seg på den vanskelige og utfordrende veien gjennom den. Og man har ressurser og en konstekst hvor dette er mulig. Ikke alle HAR det. Og det kan uansett være en ensom vei når kirkens representanter ikke våger å møte lidelsen, men behendig skifter tema til det gode og lyse i tilværelsen. Om de ikke våger eller evner å møte det mørke i seg selv som er det den lidende sitter fast i, så har de nok intet å gi qua kirkens representanter. I de tilfeller dette skjer, så er vi vitner til en grunnfalsk åndelighet. Når slikt som dette er svarene, så er frukterne man som deltagende høster fremmedgjøring og distanse: Både til liv og tro. Når man i kirken ikke lenger snakker troverdig om menneskelivet i all dets velde, så er man på avveier som Kristi hyrder. Kommer ikke menneskets levde liv til orde nettopp i kirkelige sammenhenger, så er heller ikke kirken nærværende i livet: Troen og livet holdes ikke lenger sammen. Man skal altså faktisk kjenne at kirken og livsvirkeligheten er virvlet inn i hverandre. Fordi kirken er oss alle i vår livsvirkelighet.

Så biskop Helga Byfuglien m.fl.: Utfordringen er gitt. Hva svarer du og dine kolleger?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt