I nyere tid er det først og fremst innen Fremskrittspartiet man har hørt om ekskluderinger/suspenderinger av medlemmer. Bare hittil i år har det vært to slike saker i dette partiet. Begge har vist hvor tilfeldig slike bestemmelser fungerer og hvor rettsløs den er som blir gjenstand for slike prosesser.
Landsmøtet i KrF skal behandle et forslag fra landsstyret om at partiet skal innføre slike bestemmelser i lovverket sitt. Som grunnlag for at man skal starte slike prosesser nevnes «hatefulle ytringer og trusler» eller at man er dømt for seksuelle overgrep og annen alvorlig kriminalitet.
Når medlemskap i andre partier også nevnes som kriterium for ekskludering, blir det nesten litt komisk – i hvert fall useriøst.
Kriteriet «arbeidet for andre partier» er mer uklart.
Hva betyr det?
Vil det være grunnlag for å starte en ekskluderingsprosess dersom et KrF-medlem jobber i kantinen eller på sentralbordet i et annet parti?
Eller tar på seg oppdrag i forbindelse med egen næringsvirksomhet?
Slike kriterier vil måtte være generelle og derfor gjenstand for tolkning. Og i det ligger det alltid en glideskala, og dermed en større fare for misbruk. Ikke minst har mange av de eksklusjonssakene man har sett i Frp vist dette.
Eksklusjonsparagrafer kan fort bli et hensiktsmessig redskap i hendene på folk som vil bli kvitte plagsomme kritikere. Derfor bør ikke landsmøtet gi dem et slikt redskap.