Verdidebatt

Norges machiavelliske religionspolitikk

Norsk religionspolitikk har, antagelig utilsiktet, fått noen machiavelliske kvaliteter vi ellers ikke ser på som sympatiske. Det ser ut som sannhet har blitt irrelevant. Men Machiavelli advarer også mot at religion kan gjøre skade under gitte omstendigheter.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Alle fyrster og ledere av republikker bør fortsette å understøtte troen, selv om de selv ikke anser den som sann. Niccolo Machiavelli, Discorsi, bok 1, kapittel XII. Oversatt av Jon Bingen, Vidarforlaget.

Sitatet er klassisk Machiavelli, det spiller ingen rolle om noe er sant eller ikke så lenge det har en positiv funksjon i samfunnet. Han skriver andre steder at om folk ikke følger loven så kanskje de følger religionen og at religion er bra for folks stridslyst i krig. Det betyr ikke at Machiavellis syn på religion kun er relevant for autoritære stater. Hans fremste mål var politisk stabilitet og han mente republikker med stor folkelig deltakelse i statsstyret kunne være mer velegnet for dette formålet enn fyrstedømmer. Derfor er det ingen mangel i Machiavellis skrifter på sitater som er svært demokratiske for sin tid.

Faktisk er det i dannelsen av et sivilt samfunn med gode institusjoner Machiavelli mener religionen spilte en så viktig rolle for romerne. Etter tradisjonen ble Roma grunnlagt av Romulus, en svært brutal figur. Men etter krigene trengtes mykere sider og da var den andre keiseren Numa mer velegnet som forbilde. Han var den gudfryktige og mykere figuren. Det er ikke sikkert noen av dem faktisk har eksistert, men det spiller jo ingen rolle i Machiavellis verden.

Også i Norge har religion spilt en rå maktpolitisk rolle, som pådriver og motivator for krig og konflikt. Denne machiavelliske siden er vel knapt omstridt. Men også i moderne tid ser vi at religionen sies å ha så positive sider at det visstnok er nyttig å støtte opp under den enten den stemmer eller ikke. Stadig færre nordmenn er kristne. Allikevel er det en uttalt målsetning å støtte opp om Den norske kirke. Hvorfor? Kristendommen er visstnok en så viktig del av vår kulturarv. Til alt overmål grunnlaget for hele samfunnet, demokratiet og moralen. Derfor må vi aldri glemme den selv om den ikke er sann. Om denne analysen av religionens rolle stemmer eller ikke er en helt annen diskusjon, men argumentasjonen er fullstendig machiavellisk. Dessuten har kirken visstnok en viktig rolle å spille i folks liv og kan være et lim i lokalsamfunnet osv. Nok en gang helt instrumentelle målsetninger som ikke har noe med tradisjonelle religiøse verdier å gjøre.

Vi har også fått utredninger som Stålsett-utvalget som ønsker en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Utvalgets flertall mener at religiøse samfunn i sin alminnelighet fremmer både fellesskap og integrering. Derfor må de støttes aktivt og få en fremtredende plass i samfunnet selv om de forfekter gjensidig utelukkende svar på eksistensielle spørsmål. Men det er forskjell på religion og religion. For å få denne svært gunstige støtten må de ikke være for diskriminerende, for antidemokratiske osv. Siden de fleste religioner har diskriminerende og antidemokratiske elementer i seg har vi her et dobbeltspill av machiavelliske dimensjoner. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) lanserer det de kaller «uenighetens fellesskap» der også Human-Etisk Forbund er med. At religion og livssyn også kan være en kilde til splittelse er tydeligvis helt glemt.

Machiavelli sier også at det kan være en fordel for politikere å fremstå som religiøse og ærlige. Det vil selvsagt være lettere dersom de faktisk er religiøse og ærlige, men det viktigste er at de fremstår slik. Jeg skal ikke beskylde noen for å være uærlige. Men selv om politikerne er ærlige er det påfallende hvor mye mer de snakker om religion enn tidligere. Det ville vært påfallende om det ikke var innslag av opportunisme i dette.

Allikevel spørs det om ikke politikerne burde tatt til seg flere av Machiavellis innsikter. Han skriver om hvordan religion kan skape splittelse, ikke minst Den katolske kirke i Italia. Han er også sterkt kritisk til en korrupt kirke som helt har glemt sine idealer. Den norske kirke har gått farlig langt den veien, de er mest opptatt av å være «kulturbærere» og tviholder på medlemmer så godt de kan, selv om stadig færre av dem deler kirkens grunnsyn. Denne formen for korrumpering kan være farlig for hele samfunnet mener Machiavelli. Da må institusjonene bygges på annet grunnlag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt