Empati med IS-kvinnene

Psykologiprofessor Paul Bloom ved Yale University har skrevet om empati i boka «Against Empathy». Han argumenterer med at vi trenger mindre empati i samfunnet. Empati er selektiv og partisk, den ytes vilkårlig og den kan også være skadelig. Den overser de fleste og omslutter den ene eller de få – de som vi ser i øyeblikket.

«Når vi bestemmer oss for hva vi skal gjøre med flyktninger, krig, helsevesenet eller veldedighet, bør vi spørre oss om hva som vil gjøre den mest positive forskjellen i verden. Hva vil hjelpe flest og hva vil skade flest. Glem å føle det de føler eller å zoome inn på enkeltpersoner», skriver Bloom.

I dagligtale handler dette om et varmt hjerte og et kaldt hode. Det er det kalde hodet som gjennom rasjonelle handlinger berger liv og som kan gjøre en forskjell.

Dette er en problemstilling som vi står overfor hver dag i det liberale demokratiet – slik det har utviklet seg. Vi zoomer inn på enkeltskjebner, dveler ved dem, og det forventes at media og politikere reagerer med forferdelse – minst, men gjerne også med aktiv handling. Uten dette blir de av de empatiske bedømt og fordømt ut fra én eneste standard: Uttrykt hjertevarme.

Mennesker er del av en helhet. Lover er ikke innrettet mot ett enkelt menneske eller én enkelt skjebne. Et samfunn skal ikke være, kan ikke være og er ikke empatisk. Lover lages for fellesskapet, men hensyntar ofte en rekke eventualiteter. De er utviklet og de bygger på våre felles verdier og felles moralske standarder – ofte de samme som utløser empati.

Kvinnene i Murashida 

Kvinnene forlot Norge en gang etter 2012-13. De gjorde et bevisst valg. De valgte bort det de hadde her. De ville tilslutte seg ikke bare en religiøs og ideologisk bevegelse, men også en annen stat, slik de så det – det islamske kalifatet. De kuttet ikke bare båndene til Norge, til våre verdier og vårt levesett, som de foraktet, men i noen tilfeller også båndene til egen familie.

De hadde sett bildene og lest rapportene om IS sine bestialske voldsorgier. De visste at tusenvis ble drept – ofte på bestialsk vis, og at hundretusener ble fordrevet. Ofrene var for det meste uskyldige mennesker som hadde feil tro og som bodde på feil sted. Det var altså med et slikt utgangspunkt at kvinnene fra Norge og fra andre land i Vesten gjorde sine valg. De visste godt hva de gjorde.

Og, når de visste alt dette, så vil mange spørre: En ting er å tilslutte seg en voldsideologi, men hvordan kunne de velge å få barn – ikke bare ett, to eller tre, men også enda flere i løpet av få år, mens de altså levde i ondskapens episenter? Er deres holdning til barn at de er et middel for formering av en ideologi og at de ikke er små individer som trenger beskyttelse og en trygg oppvekst? Mye tyder på at også barnefødslene var ideologisk betinget.

Nå når IS har tapt, er kvinner og barn samlet i Al-Hawl-leiren. Den er styrt av internasjonale organisasjoner, men er foreløpig både underdimensjonert og dårlig organisert. Men dette må vi tro at vil rette seg relativt raskt når det internasjonale samfunnet får summet seg.

Å bo og leve i en flyktningeleir er ingen ønskesituasjon for noen. Tvert imot. Men mange flyktningeleirer er godt organisert. Folk får dekket sine grunnleggende behov som mat, tak over hodet, sanitære forhold, helsestell, og ofte får de utdanning – og noen får hjelp til arbeid som f.eks. håndverk og annen næringsvirksomhet. Dette er slik den internasjonalt kjente migrasjonsprofessoren Paul Collier mener at nødhjelp for flyktninger bør drives.

Det er naturligvis ikke ideelt eller ønskelig at folk må leve slik, men det er heller ikke å forakte – relativt sett. Hundrevis av millioner av mennesker ellers på kloden får ikke dekket sine grunnleggende behov, de får ikke utdannelse og de får ikke hjelp til livsopphold og arbeid.

Empati-vindu

Norge har ingen plikt til å hente norske borgere i utlandet. De henter ikke barn selv om foreldrene og omstendighetene ikke fungerer slik vi ønsker. De som selv vil reise hjem til Norge på eget initiativ og på egen regning har rett til det. Dette er utgangspunktet.

Men når empatien slår inn, er det mange som mener at den opphever lov og praksis. Uten TV-bildene og reportasjene, som tydelig også har en empatisk undertone, hadde situasjonen vært en annen, slik den har vært gjennom seks-sju år.

Kvinnene og barna hadde det langt verre og de var definitivt langt mer utsatt, da de levde i livsfare i år etter år midt i en krigssone. Nå er de kommet ut, nå er krigen slutt, nå kan de roe ned. De blir tatt hånd om, de får mat, klær, tak over hodet og de får helsehjelp. Om ikke alt fungerer som det skal akkurat nå, så vil det trolig bli noen lunde orden på dette – temmelig raskt. Og da vil empatieffekten miste noe av sin kraft.

Hvor var Røde Kors, Redd Barna, Flyktninghjelpen og andre organisasjoner – og psykologene og mediene og andre aktivister gjennom alle de foregående årene da den «norske» barneflokken økte for hvert år i et miljø som mildt sagt var ekstremt usunt for barn? Det var riktignok lite aktivistene eller vi andre kunne gjøre. Men det var ingen (eventuelt svært få) bekymrede stemmer eller debatter i sosiale medier eller på TV om de stakkars barnas skjebne. Det var helt tyst.

Men nå, når de er berget ut og er framme i lyset og har det relativt trygt, stiger ropet om at vi skal kaste oss rundt, gjøre unntak fra etablert praksis og hente både barna og foreldrene «hjem» til et land som foreldrene forakter. Kvinnene viser knapt noen anger. Noen av dem forsvarer det som har skjedd. Dette til tross, noen av dem vil «hjem», mens andre ikke ønsker det.

Alt dette bekrefter Paul Bloms tese om at empati er selektiv og partisk. Den er vilkårlig og den kan også være skadelig. Den overser de fleste og omslutter den ene eller de få – de som vi ser i øyeblikket.

Derfor har aktivistene det travelt. Empatien utløses når lidelsen er synlig, når den appellerer til hjertet og gjør det trist. Og, i konkurranse med alt annet trist og vondt i verden, gjelder det å få fram denne ene sakens tristesse så tydelig og så intenst som mulig. Ellers kan den fort fade ut. Og det vil den trolig gjøre når ting om litt kommer på stell i flyktningeleiren. Når matforsyning, helsestell og utdanning fungerer. Derfor haster det.

Mellom årene med bortgjemt lidelse, som få om noen gjorde noe for å løfte fram, og den nære framtid, når forholdene blir tryggere og bedre, er det akkurat nå et vindu med synlig lidelse og elendighet, et empati-vindu, som må utnyttes. Det er nå det gjelder, og det vet aktivistene.