Opphev forbudet mot kosherslakt

12. juni 1929 vedtok Stortinget å forby kosherslakt. Etter lang debatt ble norske politikere da de første i verden som forbød den jødiske metoden for å avlive dyr.

Kosherslakt (shehita) går ut på å få blodet ut av dyret fortest mulig med minst mulig smerte, og det er viktig at dyret har levd et godt liv. Dyrevelferd og human avliving står nemlig sentralt i denne tre tusen år gamle jødiske tradisjonen.

Men slikt brydde ikke stortingspolitikerne seg om. Vedtaket i 1929 var klart antisemittisk, kommer det frem i en doktorgradsavhandling av Andreas Snildal. Derfor ble det nedlagt forbud mot slakt uten forutgående bedøvelse. Slik ble kun den jødiske minoriteten rammet.

Den antisemittiske retorikken preget både mediedebatten og det opphissede politiske ordskiftet. Bondepartiets Jens Hundseid, statsminister 1932–33 og NS-medlem fra 1940, formulerte det slik fra Stortingets talerstol:

«Vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til sine religiøse orgier.»

Dermed støttet hele 88 stortingspolitikere i Odelstinget forbudet mot jødisk metode for å avlive dyr. Kun 21 gikk imot: 13 fra Venstre (mer enn halvparten), 6 fra Ap og 2 fra Høyre (Lykke og Hambro). Alle fra Bondepartiet stemte for forbud, påpeker Oscar Mendelsohn i «Jødenes historie i Norge» (1969/1986).

Statsminister Johan Ludwig Mowinkel (V) ville at det skulle gis dispensasjon for jødisk koshermat. Men i Lagtinget 18. juni stemte kun én politiker imot å sende vedtaket til kong Haakon, som sanksjonerte det i statsråd 21. juni 1929. Fra 1. januar 1930 måtte dermed all slakting i Norge, gitt at man ikke fikk dispensasjon, foregå etter bedøvelse. Dette var og er noe som kun rammer norske jøder.

Allerede på 1890-tallet kom de første forslag om forbud mot jødisk avlivning av dyr. Men veterinærdirektør Ole Malm avviste, som i «Norsk Veterinærtidsskrift» i 1900, at koshermetoden var mindre human enn andre slaktemetoder.
Likevel økte presset fra kristne forretningsmenn og pølsemakerforeningen, som ville tjene på å forby jødisk praksis. Etter første verdenskrig begynte en systematisk sabotering av kosherslakten i Norge.

Både Albert Einstein, Hulda Garborg og Fridtjof Nansen påpekte på 1920-tallet at et forbud ville bryte statens forpliktelser overfor en minoritet. Men selv nobelprisvinnerne Einstein og Nansen klarte ikke stanse antisemittiske lovforslag på Stortinget.

Sveits hadde riktignok fått et lignende forbud tidligere, men dét skyldtes en folkeavstemning dominert av tysktalende protestanter. Og selv de forbød ikke kosherslakt av fjærfe, som kylling, slik norske politikere gjorde.

Norge fikk 17. mai 1814 den eneste grunnloven i verden som forbød jøder adgang. Og i 1929 ble Norge først i verden til å totalforby kosherslakt. Slikt inspirerer.

Det norske forbudet mot jødisk dyreavliving ble kopiert noen uker etter at Hitler kom til makten: 21. april 1933 innførte nazi-Tyskland kosherforbud. Også Hitler-regimet viste til «dyrevelferd». Men alle visste at det var viktigere å ramme jøder enn å redde dyr.

Så sent som 13. mai 2014, rett før Grunnlovens 200-årsjubileum, avsto Stortinget fra å oppheve forbudet som del av arbeidet med å «styrke menneskerettighetene i Grunnloven». OSSE hadde da bedt Norge avslutte kosherslaktforbudet, som Norge og en håndfull andre land i verden nå er alene om å ha.

I 2009 tillot Europaparlamentet halal- og kosherslakt i EU og EØS-området ved å åpne opp for unntak fra bedøving for religiøs avlivning av dyr. Et forbud strider også mot den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 9 om religionsfrihet når det gjelder «praksis og etterlevelse».

Paradoksalt nok har Norge siden 1929 samtidig tillatt en lite dyrevennlig slakt av sel og hval. Man har altså godkjent bruk av hakapik på selunger, samtidig som man gjør det ulovlig for profesjonelle på et slakteri å avlive kyllinger så humant som mulig på jødisk vis. Ny forskning har vist at selungene ofte led da de ble drept uten bedøving frem til 2017. Det gis også dispensasjon fra lovverket slik at man kan avlive reinsdyr på tradisjonelt vis. Heller ikke viltjegere omfattes av loven.

Men akkurat jødene nektes dispensasjon. Altså blir det kun norske jøder som i praksis rammes av dagens «Forskrift om avliving av dyr».

Norske jøder – kun omtrent 1300 bor nå i Norge – må derfor importere kosherkjøtt i dyre dommer fra utlandet. Forbudet mot kosherslakt fungerer diskriminerende også i dag, 90 år etter det antisemittiske vedtaket.

Antisemittismen i Norge forsvant ikke etter Holocaust. Snarere unnlot man å ta et oppgjør med jødefordommene. Den siste holdningsundersøkelsen fra Holocaustsenteret (2017) viser at 18 prosent av nordmenn mener at «jøder ser på seg selv som bedre enn andre». Urovekkende 13 prosent støtter påstanden om at «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser».

Den globale antisemittismemålingen fra Anti-Defamation League (ADL) viser at Norge har Skandinavias høyeste utbredelse av antisemittisme, med en andel på 15 prosent av befolkningen. Det norske kosherforbudet er med på å legitimere antisemittisme både her i landet og internasjonalt. Jødehatet er voksende, noe vi ser for eksempel med den lugubre kampanjen mot finansmannen George Soros.

Tiltakene mot Europas jødiske minoritet går ofte hånd-i-hånd med retorikken mot muslimene. De siste to årene har både Frp (i 2017) og SV (i 2018) vedtatt å forby rituell omskjæring av guttebarn. Denne tradisjonen («brit mila») skal i henhold til jødisk religion skje innen åtte dager etter fødsel, et avgjørende element i jødisk tro.

Den nye autoritære tendensen også i Norge er urovekkende. I en tale før jul uttalte Rita Abrahamsen, styreleder i Det mosaiske trossamfunn i Trondheim:

«Og etter hvert som forbudene blir flere og flere, vil bevegelsesrommet bli mindre og mindre, og til slutt vil det bli umulig å leve som jøde i Norge. Ikke mulig – men umulig å leve som 'jøde'. En form for snikinnføring av paragraf 2?»

Det rasistiske 1929-vedtaket mot jødenes humanistiske dyrebehandlingsmetode bør oppheves snarest. 90-årsmarkeringen 12. juni er en naturlig anledning for modige politikere til å løfte saken frem fra glemselen.

Venstre har en stolt arv å ivareta. Mens det nye regjeringspartiet KrF nå har en gyllen mulighet til å vise at det respekterer både Det gamle testamente og retten til fri religionsutøvelse i Norge.