Når virkeligheten er langt fra idealet - om livsvern

Skrevet som svar til innlegg i VD, 26.febr. 2019 - her.

Samhold gir styrke sies det, men hvem man holder lag med sier også noe om hvilke holdninger en inntar. Også for undertegnede, i likhet med VL-journalist i papirutgaven av dagens VL, virker det som den felles uttalelsen fra Normisjon og Frikirken, legger seg tettere opp til uttalelsen fra biskopene enn uttalelsen fra 'de fire' (NLM, Frimodig kirke, DELK og IM).

Før jeg går inn på enkeltheter i uttalelsen, kan jeg først konstatere at dere erkjenner at 'Abortloven ikke gir vern til den svakeste part, den som ikke har sin egen stemme.' Det er positivt, men hvordan følges dette opp? Ville det ikke være mer naturlig å be om tilgivelse for at dette er 'et tema som de siste årene ofte har vært skubbet til side i kirken'?  Når loven setter svake parter opp mot hverandre, burde kirkesamfunn støtte de aller svakeste. Hvem skal ellers støtte dem uten stemme, unntatt Gud - i en kommende dom (Matt25,31-46)?

Det virker som uttalelsen fra 'de fire' i større grad går inn på premissene til den drøye halve millionen aborterte fostre, som er primær-ofrene for loven. Mens uttalelsen fra Normisjon og Frikirken er mer solidarisk i forhold til de utsatte kvinnene, samt lederkollegene i DnK. Kan det ha noe å gjøre med at én person kaller seg feminist og den andre ikke ønsker å volde 'unødig' splittelse mellom kirkesamfunn? Men er det bedre om spliden overføres til innad i kirkesamfunnet via lederens tilbakeholdne kritikk av bispeuttalelsen? Det blir i så fall en selvoppfyllende påstand når leder i papirutgaven av VL, hevder at han har 'mer enn nok med eget kirkesamfunn'. (Jeg innser at det er delte syn på dette innen Frikirken, men lederen bør gå foran og vise en klar retning, noe bispeuttalelsen ikke gjør.)

Uttalelsen rommer edruelighet i forhold til lovens bokstav. Det er dessverre kun ett parti på Stortinget som har gått inn for å endre noe på gjeldende lovgivning. Samme nøkternhet synes ikke å gjelde i forhold til om biskopene, at de -etter den senere tiders hendelser, kan være med å 'vise til Bibelens autoritet i spørsmål om seksualitet og samliv'. De fleste som leser Bibelen 'nøytralt', vil se at et kapittel som f.eks. Rom. 1, synes å krasje solid i forhold til f.eks. likekjønnet ekteskap. Også på den bakgrunn, er det trist at uttalelsen synes å komme nærmere bispeuttalelsen enn den til 'de fire'.

Det uttales: "Vi må vise støtte til gravide kvinner, enten de har noen å dele oppgavene med eller de står alene. Det må vi gjøre i handling, ikke bare i ord." Kan vi ut fra dette forvente at Normisjon og Frikirken vil gå aktivt inn med økonomisk støtte i forhold til gravide kvinner i vanskelige økonomiske kår? Begge synes å prioritere den unge generasjon, men for ikke å hindre dem i å komme til barnevennen Jesus ("La de små barn komme til meg" -Luk 18,16), så må de vel overleve for å kunne komme til ham? Eller regner man med at de er 'bra nok' i seg selv? Det er ikke meningen å starte en dåpsdebatt, men det har noe med ovefor hvem og hva man skal be om tilgivelse for. En slik støtte kan f.eks. gis via menneskeverd.no .  Når Normisjon vektlegger støtte til fattige over hele verden, bør noe også komme fattige til gode i form av livreddende hjelp i Norge.

Følgende spørsmål forblir uklare etter deres uttalelse:

i) Hvorfor holde seg til synsing ('det er rimelig å anta') når en har fakta å forholde seg til? Aborttallene står å lese i statistikken, hva som har vært vist i holdninger er vanskelig både å vite og forholde seg til.

ii) Hvem skal mennesker først og først be om tilgivelse overfor? Hvorfor utelates Han som er livets giver, og har gitt oss budet om ikke å slå i hjel? Hvorfor ikke heller be om tilgivelse for stillhet omkring dette?

iii) Er strategi overfor offentligheten viktigere enn hva som er kjernen i denne saken: At fosteret har menneskerett fra unnfangelsen av?

Om noen ikke har satt seg inn i bakgrunnen for saken, kan en få et innsyn her.

Asbjørn Lund, (enn så lenge) medlem i Normisjon og Frikirken.