Udøpte barn som tilhørige i Den norske kirke

Innlegget (Vårt Land 26. februar) er et forsvar for tilhørige-ordningen i Den norske kirke, samtidig som det er en kritikk av et tidligere innlegg, skrevet av prest i Den evangelisk-lutherske frikirke, Leif Gunnar Sandvand (Vårt Land 22. februar).  Sandvand uttrykte der støtte til Humanetisk Forbunds prinsipielle standpunkt, som innebærer at Den norske kirke ikke automatisk skal kunne regne udøpte barn som tilhørige dersom en av foreldrene er medlem i DNK.

Prinsipiell tenkning.

Reknes og Reknes legger bort all form for prinsipiell tenkning i sitt innlegg, som har et tydelig misjonsfokus: Faller ordningen bort, forsvinner også en mulighet til å nå disse barna med evangeliet. De avslutter sitt innlegg slik: Dersom Den norske kirke ikke lenger kan sende invitasjoner til tilhørende barn, vil de aldri få invitasjon fra en menighet. La oss stå sammen om å nå så mange som mulig, og la oss få beholde de tilhørende!

Dette er det selvsagt lov å mene, men budskapet er først og fremst appellativt. Ethvert forsøk på en prinsipiell tilnærming mangler. Det henvises til subjektive erfaringer av at mange foreldre som ikke døper barna sine, «likevel (ønsker) at barna skal få et forhold til sin lokale kirke og til kristen tro». Det holder ikke som argument.

Tilhørige. 

Jeg har selv tre barn. Siden min kone var passivt medlem av DNK da de ble født (jeg meldte meg ut i 1974), oppdaget vi etter hvert, siden vi flere ganger fikk henvendelser og invitasjoner fra den lokale kirken, at de var regnet som tilhørige. Det ble vi svært overrasket over, siden barna ikke var døpt, og siden vi ikke selv hadde tatt kontakt med kirken.

Bente Sandvig og Jens Brun-Pedersen fra Humanetisk Forbund formulerte nylig (Vårt Land 26. februar) det som etter mitt syn må være det eneste prinsipielt holdbare standpunkt i denne saken:

Hvis man ønsker at ens barn skal høre til samme tros- eller livssynssamfunn som man selv gjør, bør man aktivt melde fra til trossamfunnet om dette.