Ustabilt sideleie

Sentrum har slitt med sykdom i mange år. Det er alvorlig, og det har gått bare en veg. Det latinske navnet på diagnosen er Inutilia. Mange har lenge skjønt hvor det bærer, men de nærmeste har klamret seg til håpet. Det er naturlig.

Sykdommen er for så vidt påført utenfra, av omstendighetene. Men den er også helt klart selvforskyldt. For Venstre sin del begynte den første selvskadingen for alvor allerede i 1972, mens det for KrF sin del er tre årstall i nyere tid der tilstanden tydelig har forverret seg; 2009, 2013 og 2018.

Diagnosen

Det som er påført utenfra, kan også defineres som en pandemi. De fleste pandemier oppstår gjerne i andre verdensdeler, men i dette tilfellet er arnestedet i Europa – nærmere bestemt i Paris i 1968. Den har senere fått navnet Liberales hysteria.

Pandemien angriper tankesettet. Et tydelig symptom er at ellers vettuge folk begynner å stille spørsmål ved rasjonalitet. Når sykdommen utvikler seg, tar pasientene avstand fra rasjonalitet. Slikt er alvorlig. Hodene fylles av irrasjonelle tanker og ideer. Det viktigste er at alle skal være snille og greie med hverandre – for enhver pris, koste hva det vil – også når det er fullstendig irrasjonelt. Et folkelig navn på fenomenet er «Kardemommesyndromet».

Mest utsatt og minst resistente synes for en stor del å være de med høyere utdanning. En god del av dem er ansatte i det offentlige, men også typisk i pressen, kulturlivet, NGO’er og i kirken. Kvinner rammes sterkere enn menn.

Autoritær moral

Pandemien kjennetegnes av en lang rekke fenomener. Noen stikkord kan f.eks. være autoritær humanisme, ekstrem og panegyrisk identitetspoltikk og et apologetisk for hold til menneskerettighetene – som er blitt en egen religion.

De som rammes definerer sin egen høyverdige og ukrenkelige moral. Den er ikke bestemt ut ifra en vedtatte etisk basert moral, men på følelser. Det diffuse blir fasiten, og den som har fasiten har de riktige svarene og dermed moralen på sin side.

Alt synes å ha med moral å gjøre. En autoritær moral, som måles ut i forholdet til en temmelig uklar idealisert verden og en syklig krenkelsesforståelse. Enhver opposisjon, ethvert spørsmål eller forsøk på å nyansere, blir klubbet. Ikke bare fnyses det med indignert harme, men det hamres løs på dissenterne – som trolig er et solid flertall i befolkningen. Men ettersom de liberale moralistene besitter alle hersketeknikkene og -midlene, gjelder det å holde kjeft.

Den autoritære moralismen kan også være militant. Identitetspolitiske aktivister, såkalte anti-globalister og dyrevernere tyr mer enn gjerne til vold – i den gode saks tjeneste. Undervisning saboteres, biblioteker og statuer ødelegges, gater og butikker raseres og gårdsbruk med dyrehold angripes. Liberalere flest synes vel egentlig ikke at dette er riktig, men det er langt mellom fordømmelsene.

Derimot reageres det med voldsom harme og indignasjon når en gjeng «godfjotter» marsjerer gatelangs i konfirmanthabitter – med hvite skjorter og slips og prøver å se morske ut. I Norge har vi nesten ingen erfaring med slikt i nyere tid, men i Sverige derimot … Derfor ser norske liberale til Sverige for å finne motivasjon for sin rettferdiggjorte kamp og harme mot «den økende og farlige høyreradikalismen».

Trangt om plassen

Den etablerte liberalismen er dominerende på hele venstresiden, hos partiet Venstre og langt inn i Høyre og KrF – også i noen grad i Senterpartiet. Frp er et utskudd som har protestert. Slikt gjør man ikke ustraffet. Partiet er blitt æreskjelt som avstumpende og umoralske i hele sin eksistens som parti.

For KrF er situasjonen spesiell. Der var det nettopp brytningen mellom den autoritære moralismen (de «røde») og en reaksjon mot dette (de «blå») som førte til splittelsen omkring retningsvalget. Dette gir håp. Endelig noen som setter foten ned for et usunt fenomen som har plaget og langt på veg lammet den poliske tenkningen i Vest-Europa i flere tiår.

Ettersom store deler av poltikken er infisert, er det trangt om plassen. Opphopningen av partier med de «riktige» meningene, gjør at det nesten er umulig å markere seg med et eget program og saker som skiller seg vesentlig fra de andre. Det er sentrumspartiene er kommet i skvis.

Den moralske autoritærismen legger bånd på alle som sverger til den. Rammene er pedantisk avgrensende. Det er derfor ikke mulig å fremme forslag, som bryter med den til dels tverrpolitiske moralske konusen, uten å bli utsatt for en sterk og indignert moralsk fordømmelse.

Et eksempel er fosterreduksjon. Alle argumentene for en innstramming av en etisk vanskelig og tvilsom praksis er nærmest overveldende. Den foreslåtte loven om nemnd-behandling av fosterreduksjon etter uke 12 representerer ikke en innstramming av kvinners rettigheter. Det er heller en klargjøring av noe som befinner seg i abortpoltikkens ytterkant, som ikke har hatt en klar nok lovgivning og som er etisk mest vanskelig. Kvinner blir altså ikke nektet fosterreduksjon. Men de som dette kan være aktuelt for, må drøfte saken med en nemd. Det må da være betryggende – spesielt for kvinnen. Likevel samler abortforkjemperne seg på valen og i avisspaltene og TV-studioene og får moralsk støtte fra de mange andre som er infisert av pandemien.

Typisk nok. Biskopene i Dnk har hatt møte. I pakt med sitt eget liberale moralsyn la de se seg helt flate og ba om unnskyldning for kirkens holdning til abort i stridighetene som har vært, og de anerkjente behovet for og retten til abort. De mener at samfunn som tillater abort er bedre samfunn som forbyr abort. Det høres fornuftig ut, men hva med fosterreduksjon? Dette var en gylden anledning for biskopene.  Hadde ikke kollegiets sju kvinner og fem menn vært så sterkt infisert av liberales hysteria, kunne de både si at de anerkjenner retten til abort, men også at kirken er opptatt av det etiske i fht til barnet og fosteret. Man kunne f.eks. ment at fosterreduksjon er så etisk vanskelig at man er enig i lovendringen som krever nemdbehandling. Dette viser hvor disiplinerende den etablerte autoritære og konsensusdrevne moralen faktisk er. Selv bispekollegiet lar seg tukte, slik også denne tukten førte til Kirkemøtets vedtak om likekjønnet vigsling.

Kristendemokrati

I Krf står altså striden mellom flokken av liberale autoritære moralister og de som mener at dette ikke alltid skal være styrende. Avsnittene foran demonstrerer fenomenets disiplinerende klamhet, og noe som ikke sjelden kan føre selv de mest godhjertede og opplyste på ville veier og av og til ut i det absurde.

KrF har for flere år siden, under Bondevik-æren, var det vel, begynt å benevne seg selv som kristendemokrater. Da partiet svingte seg opp under Bondevik og Svarstad Haugland, skjelet man til de store og statsbærende kristeligdemokratiske partiene i Europa. Det var virkelig noe å strekke seg etter. Ja, hvorfor ikke? Men slik ble det ikke. KrF ble hverken stort eller kristeligdemokratisk. Men benevnelsen er likevel blitt hengende ved.

Ser at Odd Anders With, tidligere nestleder i KrF – og på den «røde siden», skriver at «Kristendemokrater kommer aldri til å «samle seg» om regjeringsinnflytelse for Fremskrittspartiet.» Underforstått, så er det den «røde» siden i KrF som er kristeligdemokrater – altså etter With sin definisjon. Ikke de som nå har valgt regjeringssamarbeid på borgerlig side.

Oversikten over kristeligdemokratiske partier i verden, viser ikke overraskende at listen består av sentrum-høyrepartier. KrF står der som den norske representanten på listen – sammen med f.eks. Kristedemokrterna i Sverige, som jo nå befinner solid innenfor den borgerlige delen av svensk poltikk. Høyre er imidlertid det eneste partiet fra Norge som er med i Den kristeligdemokratiske union der bl.a. CDU og CSU i Tyskland også er med. I unionen er alle partiene konservative av en eller annen valør. Kristendemokrati er typisk både opprinnelig og i dag preget av konservative verdier og med en sterk sosial innrenting.

Ikke bare overrumplet den røde siden i KrF partiet i et forsøk på å drive det over på rødgrønn side i poltikken, men de har også lagt beslag på begrepet «kistendemokratisk». Det er mulig at den liberale autoritære moralforståelsen rettferdiggjør dette. Men konstruktivt og rasjonelt er det ikke.

Que vadis, KrF?

Kan KrF igjen vokse? Tja. Da må man i så fall først legge vekk det som ikke virker.

Klima og miljø. Vil flere velge KrF dersom partiet hadde en enda tydeligere politikk innenfor klima og miljø? Nei, de dedikerte klimavelgerne går til MDG, SV og andre på venstresiden og eventuelt til partiet Vestre. Ellers finner mange av de mer «helhetlige» velgere, som også har et klimafokus, seg til rette i både Høyre og Ap. KrF kunne strengt tatt nedtone klimapolitikken sin uten at frafallet ble større enn tilsiget. De fleste mener at klima er viktig, men at mange andre saker er like viktig og også enda mer presserende utfra et helhetsperspektiv. Så lenge KrF har en ansvarlig klima- og miljøpolitikk, men uten å bruke voldsomt med krefter og oppmerksomhet på den, kan de kanskje få flere velgere enn færre.

Innvandring. Vil KrF få flere velgere ved å opprettholde en liberal flyktninge- og asylpolitikk eller å forsterke denne? Nei, men de kan få færre velgere. De mest ihuga innvandringsliberale går til SV og noen til partiet Venstre. Disse mener i hovedsak at det moralske imperativet skal være styrende ved utforming av dette politikkområdet.  Alt annet er umoralsk. Dersom dette skulle være førende, vil ingen av de f.t. 70 millioner flyktninger i verden kunne nektes adgang. Altså prinsipielt. Når mange mener at vi må ha en mer realistisk og bærekraftig politikk, svarer de autoritære at slikt snakk bunner i fremmedfrykt og egoisme og mangel på solidaritet. En del innvandringsliberale kan nok innrømme at det går en grense – et sted, men det er umulig å få et svar på hvor denne grensen går. Det blir for ubehagelig. Det utfordrer den autoritære moralismen, og det ville gi de restriktive rett. Det blir for mye. Derfor fortsetter de med den åpne dørs poltikk og kritiserer og snakker nedsettende om de som mener annerledes. Norge overoppfyller sine moralske krav – som jo er nedfelt i internasjonale konvensjoner. Vi tolker Menneskerettighetskonvensjonen videre og mer liberalt enn det som var den egentlig intensjonen. Flere får beskyttelse enn de som strengt tatt har krav på det. Og Norge tar imot flere flyktninger enn de fleste land i verden – i fht eget folketall.  Og vi tar svært godt vare på dem.

Landbruk. KrF har av en eller annen grunn satset på landbruk som et slags næringspolitisk alibi. Det passer med KrF sin historie som et parti for de rurale fremfor de urbane. Men vil Krf få flere velgere av å ha en høy profil på landbruk? Nei, trolig knapt en eneste velger. Landbruksstemmene går for det aller meste til Senterpartiet. En god del velgere i primærnæringene stemmer riktignok på KrF, men da ikke på grunn av landbrukspolitikken.

Dette er noen av «ikke-sakene». Men det finnes naturligvis saker der KrF har klare muligheter uten å drukne i den brede liberale konsensusen. Det primære målet for partiet er trolig å komme seg trygt over sperregrensa. Da er det ikke noe galt i å være et særinteresseparti. Målgruppene for de typiske KrF-sakene vil nesten alltid være et mindretall av velgerne, men i en del av sakene er velgerne både bevisste, målrettede og mange – nok.

En mulig strategi?

KrF bør fortsatt være en tydelig og en enda modigere forsvarer av kristne verdier og den kristne kulturarven. Her er det mye å hente langt utenfor partiets tradisjonelle velgerbase.

*Fortsatt kjempe for en restriktiv abort- og bioteknologipolitikk.

*Opprettholde sitt sterke engasjement for en aktiv bistandspolitikk. Men her vil det skape større troverdighet om man var enda mer opptatt av kvalitet enn av kvantitet.

*Familiepolitikk og trygg oppvekst – herunder kjempe for fri avbenyttelse av foreldrepermisjonen. Å betrakte foreldre som voksne mennesker, som kan ta egne fornuftige valg, som er best for dem, er ikke en dårlig sak for et politisk parti. Derimot bør partiet innse at kontantstøtten er problematisk – og at den trolig ikke vil overleve «i det uendelige». Dette mest på grunn av den liberale innvandringspolitikken som er ført. Kontantstøtten er slik blitt en til dels alvorlig Integreringsmessig hemsko.

*Som en sterk forvarer av å bevare og styrke de kristen verdiene i Norge – og den kristne kulturarven, og videre erkjennelsen av at vi tar imot flere flyktninger enn vi greier å integrere, burde KrF være langt mer både realistisk og restriktiv i innvandringspolitikken. «Alle» er enige om at det går en grense et sted. Denne grensen bør settes ved vår evne til naturlig absorbsjon og integrering. Her er «naturlig» viktig. Dersom vi setter oss for høye mål, eventuelt av «moralske» grunner, vil det gå ut over vår økonomiske-, men også den sosiale og kulturelle bærekraften. Det er ingen tjent med, hverken «dem» eller «oss». Som en sterk forkjemper av å hjelpe ute, kan KrF føre en poltikk som i større grad hjelper flyktningene i nærområdene. Dette vil være langt viktigere for «dem» enn om vi fortsetter å bruke store ressurser på å hjelpe de i denne sammenheng få som greier å komme hit. Det vil også hindre «brain drain» og det vil gjør folk bedre i stand til å flytte tilbake til opprinnelseslandet når dette er trygt. Slik vil flere kunne være med å bygge opp igjen det som er ødelagt. Med en slik poltikk viser KrF seg som ansvarlig parti og som setter menneskeverdet og nestekjærligheten høyest – i et helthetlig perspektiv. Partiet kombinerer slik ansvarlighet, som jo også er en dyd, med et godt kristent og humanistisk menneskesyn.

*Partiet bør også ha en profilert sak av mer «timelig» art. Da er, som nevnt, landbrukspolitikk et dårlig valg. I hvert fall strategisk. Riktignok er nettopp en bonde et viktig forbilde for mange krf’ere og som bør løftes fram i god KrF-tradisjon. Hans Nielsen Hauges entreprenørskapsånd, industribygging og viktige verdiskapning, som var bygget på kreativitet, arbeidsomhet og nøysomhet – i pakt med Bibelens idealer, er et eksempel til etterfølgelse. Dette er en ideologisk gave til KrF. Partiet bør utforme og kjempe for en god og effektiv næringspolitikk inspirert av Hauges idealer. KrF kan slik bli et aktivt nærings- og verdiskapningsparti som også kan stemme med de to styringspartiene H og Ap i deres næringspolitikk. Klimasaken er viktig, men det er ingen grunn til å være dogmatisk. KrF kan fint stemme for konsekvensutredning – altså faktainnhenting om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Fakta skader aldri, og det er ikke det samme som et vedtak om utbygging. Slik ville KrF gå fra å være et typisk utgiftsparti til å bli et aktivt verdiskapningsparti. Det vil være en image-messig omvendelse av eventyrlige dimensjoner. Det ville gjøre et svært positivt inntrykk på mange. For å si det mildt.

*Slik ville KrF faktisk kunne bli et tydelig kistendemokratisk parti. Og ettersom det trolig aldri vil bli et «folkeparti», bør partiet med en slik politikk også vurdere et navneskiftet til Kristendemokratene.

------------

Denne lange epistelen ender i det som kan se ut til å være skisse til et «strategidokument». Det er det naturligvis ikke. Det er i beste fall naivt. Partiet har mange vettuge folk som kan dette langt bedre enn undertegnede – som ikke engang er medlem av partiet.

Hensikten er imidlertid å demonstrere at det finnes en «fjerde veg». Den ene er å gå til venstre, den andre å være en del av borgerlig side og den tredje er å forbli i snetrum. Man har nå valgt brogerlig side. Men problemet er at partiet ser ut til i stor grad å beholde den samme poltikken og resepten som ikke har virket.

«Den fjerde veg» er å bli langt tydeligere og å spisse poltikken mot en klassisk kistendemokratisk tradisjon. Det har Norge bruk for.

Lykke til!