Verdidebatt

Je vil ha klining!

Vår viktigste og mest synlig markering og innsats for vår dyrebare frihet og demokrati synes å være 17. mai-feiringen. Men Hans Rotmo hadde dessverre rett: «D e itjnå som kjæm tå sæ sjøl.»

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi velter oss i fred, frihet og velstand, roper hurra og lukker øyene for at en slik luksus koster. Den er dyrebart. Og, det som er dyrebart må voktes. Ellers risikerer vi å miste det.

Ikke bare er vi fornøyd med tilværelsen, men vi slår oss hovmodig på brystet og tar åpenbart det meste som en selvfølge. Ha!! sier noen. Vi gir da 1 prosent i bistand. Og så har vi TV-aksjonen, og vi driver fredsmekling.

NATOs to-prosent-mål er fair, og det er nødvendig. Norge bruker 1,6 prosent – 0,6 prosent mer av BNP enn vi bruker på bistand.

Norge har altså et stykke å gå. I dag oppfyller disse landene målet: USA, Hellas, Estland, Storbritannia, Romania og Polen. Latvia og Litauen ventes å passere to prosent i år.

Norges BNP er 18 ganger så stort som Estlands. Altså vil Norge i utgangspunktet, når vi når målet – eventuelt i 2024, bruke 18 ganger mer enn Estland. Det er formidabelt. Korrigert for ulikt prisnivå og andre forhold, er differansen litt lavere – når altså begge land bruker like mye av eget BNP. Av slikt vil det (kanskje) kunne bli et godt og effektivt forsvar.

To prosent av BNP er to prosent av BNP – uavhengig av størrelsen på brutto nasjonalprodukt. Det er minst like smertefullt for Estland å bruke en slik andel av BNP som for Norge.

Norge har en lang kyst, et gigantisk havområde og en særlig strategisk beliggenhet. Videre har vi svært sårbare og kritiske offshore-installasjoner og er et høyteknologisk land og slik sett også et sårbart samfunn. Det burde vært en selvfølge at Norge alle rede nå hadde oppfylt målet om to prosent av BNP til forsvar. Eventuelt overoppfylt dette målet.

Dersom vi ser bort fra stormaktene USA og Storbritannia, er det altså relativt fattige land, hovedsakelig i Baltikum, som har oppfylt sine forpliktelser. Hvorfor gjør de det? De har sitt å stri med på en rekke andre områder, men likevel oppfyller de denne forpliktelsen. Er det for å blidgjøre USA og NATO? Nei, en slik luksus kunne de nok ikke unne seg, om de aldri så gjerne ville. De har en helt annen dimensjon og motivasjon.

Det handler om realpolitikk, strategisk beliggenhet og historiske erfaringer. Og så er det en verdsetting av egen frihet og et ønske om å forsvare et hardt tilkjempet demokrati. På Baltikum er Russland og autokraten Vladimir Putin en reel trussel som de må ta på alvor. Hellas har det samme forholdet til sin nabo Tyrkia og diktatoren Recep Erdogan. Dette er alle fattige land, men som forholder seg til den virkeligheten de befinner seg i.

Norge, som også er nabo med Putins Russland og som på mange måter har en enda mer kritisk strategisk plassering,  og som et av verdens rikeste land, burde naturligvis alt nå oppfylt sine forpliktelser – på linje med land som Estland og det økonomisk utpinte Hellas. Ikke for USA og NATOs skyld, men for vår egen.

I stedet har vi et forsvar som, ifølge Forsvarssjefen, er under et kritisk nivå for et minimumsforsvar.

På materiellsiden har vi kjøpt fregatter hvorav en er havarert – eventuelt på grunn av vesentlige mangler. Av de andre fire ligger én i opplag – på grunn av mannskaps- og ressursmangel.

Vi har kjøpt ubrukelige helikoptre som er levert ti år for sent og som fortsatt ikke er operative. Tolv forsvarsministere, som har hatt befatning med saken, toer hendene og tar ikke ansvar.

Stridsvognene i det norske forvaret er 30 år gamle. Det planlegges å kjøpe nye, men innen den tid er de gamle utslitt. Vi kan ende opp med en lengre periode uten(!) stridsvogner.

Den topphemmelige ubåtbasen Olavsvern i Ramfjord er solgt til private og leies nå ut til russerne(!?).

Det mest banebrytende vi har gjort i fht Forsvaret de senere årene er flere kvinner i tjeneste. Disse kommer ikke som en antallsmessig økning av personell. De erstatter en del av mennene. Og så har noen funnet ut at unge menn og unge kvinner skal bo på samme rom. Det er visst best slik. Hvorfor, er litt uklart. Men at det mildt sagt kan skape, hva skal vi kalle det, spenninger og distraksjon? er naturlig. Og så hører vi om økt seksuell trakassering i Forsvaret. Forsvarssjefen og andre rister oppgitt og indignert på hodet. Jøss!

Som andre bortskjemte, lever politikerne i Norge i sin egen boble. Med «sjokk og vantro» diskuterer de i fullt alvor en endeløs rekke av bagateller. Som f.eks. å gå i Pride. Politikerne irettesetter hverandre og later som de fråder. Men det er forståelig. Det er tross alt ikke stridsvogner og fregatter man diskuter – og heller ikke noe så fjernt og noe så diffust – og vanskelig som landets forsvarsevne.

Bare en liten påminnelse: Dersom vår fred og frihet trues eller krenkes, er bistand, fredsmekling og kjønnskvotering i Forsvaret det aller første som ryker. Det er noe vi kan unne oss i smul sjø. Dypest sett avhenger vår eksistens, i den form vi kjenner den, av at vi fortsatt kan leve i fred og frihet. Det er ikke det viktigste, men det aller viktigste. Slikt koster, vil noen innvende. Ja, hva så? vil andre spørre.

Men som odelsgutten på Evenstad så fyndig sa det: «Je vil ha klining!»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt