Når folk står mot folk

Etter at Kirkerådet utnevnte Anne Lise Ådnøy til biskop i Stavanger forrige uke, har det kokt i oljebyen. Flere har stilt spørsmål ved Kirkerådets maktbruk og ved ordningen for bispeansettelse i det hele tatt.

Det er flere sider av denne saken. Vi kan spørre oss om Kirkerådets avgjørelse var god, om den var legitim og om den var strategisk. Og vi må også spørre hva slags utnevnelsesordning som tjener Den norske kirke best.

Godt? Var utnevnelsen av Ådnøy et godt valg? Til det er mitt svar ja. Som domprost har Ådnøy vikariert som biskop over tid. Hun har vist seg som en svært dyktig forkynner og en god leder. Hun har et mildt og tillitsvekkende vesen. At Ådnøy er kvalifisert som biskop er hevet over tvil, og formodentlig også grunnen til at Stavanger bispedømmeråd nominerte henne i første runde, og brakte henne videre i neste.

Legitimt? Var utnevnelsen av Ådnøy et legitimt valg? Svaret på dette er et klart ja. Etter ordningen er det Kirkerådet som velger hvem som blir biskop. Dette valget er imidlertid ikke fritt: Det er bispedømmerådet som bestemmer hvem som er på valg. Et komplisert system av stemmegivning og vekting - både av lokal og nasjonal art - avgjør deretter hvem de tre valgbare blir og rangeringen dem imellom. På dette grunnlaget skal Kirkerådet foreta et selvstendig valg.

Det er altså bispedømmerådet som setter grensene for Kirkerådets handlingsrom. Vi må forvente at Kirkerådet bruker handlingsrommet. Kirkerådet er like mye – og like lite – et demokratisk organ som de andre instansene i prosessen. Og Kirkerådet er dominert av Åpen folkekirke. De som stemte fram Kirkerådet gjorde det fordi de ønsket at Åpen folkekirke skulle ha rom til å handle.

Kirkerådet har rett til å sette sin egen vurdering over kjøttvekta i andre instanser, og om de ikke hadde gjort det, ville mange mene at de ikke innfridde valgløftene sine. Dette kan ikke med rimelighet sies å være et uttrykk for «rå maktutøvelse,» slik noen har hevdet. I tillegg hadde Ådnøy også et godt votum på over 22 prosent.

Strategisk? Var utnevnelsen av Ådnøy et godt valg, strategisk sett? Her blir det vanskeligere å svare. Utnevnelsen har allerede skapt mye støy. Det underliggende problemet er at Kirkerådet og i de øvrige stemmeberettigede er uenige. To demokratiske stemmer står mot hverandre.

Kirkerådet måtte enten gjøre som de gjorde, eller gå mot sin egen overbevisning. Det hadde imidlertid heller ikke vært et friksjonsfritt alternativ å utnevne Helge Gaard. Ved en slik uenighet som vi har i Den norske kirke nå - også kalt to syn - finnes det ikke nøytrale valg. Dersom Gaard hadde blitt utnevnt, hadde uroen kommet fra andre sida av debatten og med litt andre argumenter. Argumentet om at dagens utnevnelse svekker to syns-modellen, henger ikke på greip: Med to syn må også to valg være mulig.

Kirkerådet må leve med en ikke ubetydelig skuffelse og aggresjon fra tilhengere av Gaard, som formodentlig sammenfaller med motstanden mot ekteskap for likekjønnede. Det kan, som Alf Gjøsund skrev i lørdagens avis, resultere i svekket tillit til sentralkirkelige organer og Den norske kirke som helhet. Folk lurer på om det er vits i å engasjere seg og utmeldinger er varslet. Framtida vil vise om man har tapt mer enn man har vunnet.

Prosessen. Er prosessen for tilsetting av biskop god? Mange i bispedømmet opplever at de har blitt overkjørt av Kirkerådet. Ingeborg Mongstad-Kvammen spør seg i Vårt Land om hva som er hensikten med en såpass omfattende valgprosess dersom det lokale votumet ikke skal lyttes til.

Dette må leses som en prinsipiell kritikk av ordningen snarere enn en kritikk av Kirkerådets avgjørelse. Dagens ordning var oppe til diskusjon i Kirkemøtet seinest i 2018, men det er gode grunner til å reise den på nytt. Ved tilsetting av biskoper ligger hovedmakten i dag hos det synodale leddet, og nasjonale hensyn blir tatt. Men det trenger ikke være slik: Både i Danmark og Sverige har utnevnelsen større innslag av lokalt direktevalg.

Kanskje er kirka ikke tjent med en såpass langdryg og omstendelig utnevnelsesprosess. Men der Equinor og andre store selskaper tilsynelatende trekker topplederne ut av hatten i hemmelige rom, får folk både innvirkning på og innblikk i store deler av bispeprosessen. Om ikke annet gjør transparensen at kritikk blir mulig og saklig. Det er også en demokratisk styrke.