BAK ENHVER STOR MANN STÅR EI STERK KVINNE

I 2019 er det 85 år siden J.E. Ekornes Fjærfabrikk ble etablert av Jens Ellingsen Ekornes. På steinbauten, som ble reist i 2001 på Ikornnes like ved Ekornesfabrikken, er det et bilde både av Jens E. Ekornes og hans kone Petrine. I utgangspunktet var det Jens E. som etablerte fjærfabrikken i 1934 og i ettertid har jeg undret meg hvorfor Petrine også er med på bildet på steinbautaen.

Petrine var født i 1910 og på den tiden herjet da tuberkulose og mange livstruende sykdommer herjet i Norge. Faren hennes døde av tæring da hun bare var 1,5 år gammel. Hun og moren flyttet inn på farsgården i sammen med bestemoren på Krissengården i Sykkylven. Hun hadde en god barndom og det ble drevet både mølle og meieri på gården. Mange bønder kom for å levere melka si eller å få malt kornet sitt på gården. Da hun var 15. år møtte hun for første gang Jens E. da hun var ute i kålåkeren og Jens måtte stoppe sykkelen for å bli kjent med den nydelige jenta som han senere forelsket seg i (Tandstad, 1995).  Det skulle senere vise at denne jenta hadde gode egenskaper og ble en viktig støttespiller for Jens E. både økonomisk, i fabrikkarbeidet og som en omsorgsfull integrator overfor de ansatte på fabrikken.

Startkapital

Jens E. var en foretaksom mann og hadde lært av sin mor at det var det samme hva man holdt på med bare man var flittig. Etter å tatt fagbrev i kurvfletting startet han og Petter Langlo Møre Kurvmøbelfabrikk i 1928 med egne oppsparte midler. De fikk merke konsekvensene av den økonomiske verdenskrisen i 1929 og tapte penger på etableringen. Jens E. ønsket å starte en fjærfabrikk som kunne være en underleverandør til møbelindustrien. Han manglet penger til denne etableringen som ville koste mellom 7000 og 8000 kroner. Banken kunne maksimalt gi ham et lån på 4000 kr. Petrine hadde jobbet noe som telefondame i Sykkylven og på et ungdomshjem i Ålesund. Hun var en flittig sparer fra hun var liten (Høidal, 2009). I tillegg så forteller Agnes Tandstad (2018) at hun hadde arvet et jordstykke av sin familie. Dette jordstykket ble solgt. Disse sparepengene finansierte resten av startkapitalen til den nye fjærfabrikken. Det fikk rykter i den lille bygda hvor pengene til fabrikken kom fra og ei av venninnene sa: «Ej ha`ikkje trudd at Petrines sine pengar skulle bli brukte på dinnja måten!» (Høidal, 2009). Denne tiden var preget av stor økonomisk ustabilitet og Petrines økonomiske bidrag var avgjørende for at Ekornesfabrikken ble etablert.

Samarbeid

Petrine var ei aktiv dame som tok i et tak i fabrikken og regnskapsføringen i etableringsfasen av fabrikken ble utført av henne. Fabrikklokalene var ikke isolert og de måtte gå på do utendørs i fjæra. Det var Petrine om sto for søm arbeidet på den første fjærmadrassen som ble utviklet og som skulle vises på messe i Torghallen i 1935. Dessuten var hun opptatt av å ta imot gjester i hjemmet sitt og forteller om at hun til tider drev pensjonatvirksomhet (Høidal, 2009).

Jens E. var lite tålmodig, oppfarende og stilte høge krav til de ansatte. Dette sinnelaget fikk noen av de ansatte på fabrikken oppleve og Jens E. kunne ty til drastiske tiltak. Agnes Tandstad (2018) forteller at i slike situasjoner var Petrine sine råd dyrebare for å løse opp i disse motsetningene.  Petrine var tålmodig og etter å ha snakket med henne kunne han se det hele sitasjonen på en mer nyansert måte. Hun hadde like fra barnsbein fått tilegnet seg gode relasjonsegenskaper i møte med de mange mennesker som kom til gards og disse erfaringene kom godt med som ektefelle til Jens E. Kanskje dette samarbeidet mellom den rasjonelle og foretaksomme Jens E. og den omsorgsfulle og reflekterte Petrine var en viktig faktor for at Ekornesfabrikken ble en trygg og stabil arbeidsplass for bygdefolket i Sykkylven?

Raus

Tandstad (1995) sier at Petrine hadde stor omsorg og omtanke for de som arbeidet på Ekornes fabrikken. Hun gav gaver både til fødselsdager, brylluper og barnedåper. Agnes Tandstad (2018) forteller at hun hadde kjøpt et stort lager av gaver i ulike valører som hun gav videre i disse anledningene. Hun forteller videre at Petrine og Jens E. ikke likte å motta gaver selv og var som regel bortreist på sine bursdagsdager. Petrine gjorde en stor innsats i foreninger og i ulike organisasjoner. Agnes Tandstad (2018) forteller at hun var med i foreningsarbeidet til Det Norske Misjonsselskap og i kommunestyret for KRF i en periode på 1970-tallet. Hun tok førerkortet da hun var litt over 50 år gammel i en tid det var et mindretall av kvinnene som kjørte bil.

Samlingssymbol

- Jeg hadde planer om å bli lærarinne, men jeg var så blyg. For å være en lærerinne må man våge å tale i forsamlinger, sier Petrine Ekornes (85) til Kjetil Tandstad i 1995. Denne blygheten ble mindre med årene. Petrine hadde tale hver jul for de som arbeidet på Ekornesfabrikken etter at hennes mann gikk bort bare 68 år gammel. Jens E. Ekornes falt om og døde på veien hjem i 1976 for å spise lunsj sammen med Petrine. Han hadde slitt med helsen sin over flere tiår. Petrine gikk også inn i det øverste organet i Ekornes da Jens E. døde. Broren Martin E. tok over direktørjobben i to år før Jens Petter Ekornes ble ansatt som direktør.

Mitt arbeid har ført til at jeg har fått økt kjennskap til hvor viktig Petrine var for at Jens E. Ekornes både i etableringsfasen, i driftsfasen av møbelfabrikken og etter hans død. Hun ble et viktig samlingssymbol for de ansatte i fabrikken og var også opptatt av å være en samfunnsbygger i bygda gjennom sitt engasjement i politikken og i organisasjonslivet for øvrig.

Ble publisert i Sunnmørsposten 26. 1. 2019.