Nødvendig med bevissthet om religiøs åpenhet og tankefeil

I de siste årene har en økende andel ikke-muslimer problematisert muslimenes hellige bok, Koranen. En kritikk som ofte rettes mot troende muslimer, er relatert til Koranens metafysiske status. For troende muslimer er Koranen Guds tale til arabere på 600-tallet, med et budskap til hele menneskeslekten. Her dreier det seg om Guds selvåpenbaring, som har en kilde som ligger utenformenneskelig fornuft og erkjennelsesevne. Konflikten mellom troende og ikke-troende er betinget av premissene bak det religiøse trossystemet på den ene siden, og de vitenskapelige perspektivene på den annen. Uttrykt annerledes, det kan  ikke gis et klart svar på om det finnes en reell konflikt mellom religiøs tro og vitenskap, fordi disse posisjonene er betinget av de innholdsmessigevalg en foretar. Fra et intra-islamsk perspektiv anses ikke denne diskusjonen som fruktbar, og vil være kontraproduktiv, om siktemålet til eksterne kritikere eller skeptikere er at muslimer åpner seg for nytolkning og nytenkning av islam i en (post)moderne kontekst.

Det som derimot vil være et mer positivt bidrag, er å ivareta koranens metafysiske betydning, og ta for seg den historiske biten. Uttrykt annerledes, det positive bidraget innebærer å betone og markere menneskenes rolle i fortolkningsprosessen.

Syntetisk karakter
Mer konkret innebærer denne tilnærmingen at Koranen forstås som en åpenbaring av syntetisk karakter. Med andre ord, den er åpen for kritisk tilnærming og redefinering. For klarhetens skyld: Koranen er betraktet som Guds tale til menneskeheten. Denne talen, denne guddommelige åpenbaringen, artikulert i et menneskelig språk via Profeten Muhammads sinn, er ufeilbarlig. Men, på den annen side er enhver menneskelig fortolkning av åpenbaringen – uavhengig av dens pålitelighet, konsistens, koherens, dybde og intensitet – relativ. En nyansert og edruelig kritikk er rettet mot den menneskelige dimensjonen.

Korrektivfunksjon
Vi må være bevisste om at islam ikke er et subjekt. Det er mennesker som forholder seg til religionen som fortolkende og handlende subjekter. Det er mennesker som lever deres religionsforståelse i deres tilværelse. Etter mitt syn er den beste formen for kritikk, selvkritikk. På dette punkt kan unge religiøse ledere aktivt bidra til å anspore de troende til å erkjenne viktigheten av dynamikk og omstillingsevne. Dette ansvaret er av spesiell viktighet i en tid hvor vi er vitne til en oppblomstring av ny-fundamentalistiske grupperinger.

Unngå fire tankefeil
I den offentlige islam-diskursen formanes det at ikke-muslimske debattanter – i iveren etter å kritisere uetiske og nedgraderende aspekter – styrer unna især fire tankefeil:

1. Homogenisering av muslimer, dvs. å unngå å klassifisere muslimer som én homogen gruppe, da muslimer i virkeligheten er en heterogen gruppe, med ulike forståelser og praksiser av islam.
2. Essensialisering av islam, dvs. å unngå betrakte islam som en uforanderlig, statisk størrelse. I realiteten er islam en dynamisk størrelse, som huser forskjellige fortolkninger og forståelsesmodeller.
3. Politisering av islam, dvs. å unngå å forveksle islam med islamisme, en militant og pervertert form for politisk-religiøs ideologi. For det store flertallet av muslimer er islam en religion som sikter mot fred, respekt for skaperverket og sosial rettferdighet. Flertallet av muslimer som er bosatt i europeiske nasjoner, ønsker å leve i tråd med det gjeldende lovverk og være positive bidragsytere i det sosiale system.
4. Orientalisering av muslimer, dvs. å unngå å føre en retorikk som framdyrker motsetningsforhold mellom islam/muslimer og vesten. Det innebærer bl.a. å bruke begrepspar som «oss» og «dem», «de sofistikerte» og «de primitive».

For klarhetens skyld, selvsagt skal storsamfunnet bidra til å fremsette konstruktiv kritikk av usunn og uopplyst religiøsitet. Men, som nevnt ovenfor, kritikken skal ikke utvikle seg til en totalkritikk av islam som sådan. For, er det ikke slik at når vi går i disse fallgruvene, så krenkes nettopp den norske arv med medmenneskelighet, toleranse og respekt for den enkeltes verdighet?

Legitim kritikk
Når det gjelder kritikk av muslimske land, sunket i graverende menneskerettslige brudd, så er frustrasjonen blant reflekterte muslimer og ikke-muslimer, forståelig. Dette er legitim kritikk, og en nødvendig en. Graden av sivilisasjon i et samfunn reflekteres gjennom dets evne til å inkludere alle i sitt anerkjennelses- og mulighetsnett, slik at alle mennesker får frihet og rom til å realisere sine evner. Dette er etter mitt syn en realistisk målestokk for et velfungerende samfunn.

Så kan vi stille følgende spørsmål: Hvilke resultater har det politiske og geistlige lederskap i muslimske nasjoner produsert etter uavhengighet fra kolonimakter? I hvilken grad har islams kjerneprinsipper som menneskeverd og sosial rettferdighet kommet til utrykk gjennom sosiale ordninger? Ut fra både statistikk og erfaringer, taler resultatet for seg selv. Muslimske nasjoner er preget av mer av fattigdom, religiøs dogmatisme, diskriminering og utrygghet enn helse, trygghet, rettferdighet og fred. Med andre ord, disse nasjonene er preget både av normativ så vel som institusjonell misnøye. De lider simpelthen av, i filosofen Kants ordelag, «selvpåført umyndighet».

Her må vi styre oss unna den tankefeil som forfekter at det er Koranen i seg selv som har bremset utviklingen. Dette er simpelthen et grovt mistak. Det som i virkeligheten virker som hemsko på de muslimske nasjoners demokratiske og humanistiske utvikling, er autoriteters appetitt for viljen til makt. Sagt med andre ord, muslimske land behøver to parallelle former for reformprosess: institusjonell og religiøst-teologisk.

Institusjonalisering av verdier
Koranen og sekundærlitteraturen bærer i seg – som alle hellige tekster og sivilisasjoner – idealer om menneskeverd, medmenneskelighet og rettferdighet. Men dette i seg selv kan ikke avdempe fattigdom og stadige menneskerettighetsbrudd. Et sivilisert samfunn må organisere seg på et vis som ivaretar hensyn som ikke ordner seg selv. Dette bør realiseres gjennom å nedfelle idealene i rettssystemer, lover, kontrollorganer, appellinstanser og maktfordelsordninger. Vi ser tendenser til slike prosedyrer i muslimske land, men foreløpig er det politiske lederskap og geistligheten i stor utstrekning repressive.

Ressursene for demokratisering og humanisering, innenfor et islamsk rammeverk, er tilgjengelige. I det henseende bør vesten spille en aktiv og konstruktiv rolle i å støtte opp under denne nødvendige politiske og teologiske reformasjonen. En sådan medmenneskelig innsats er av stor viktighet i en stadig mer sammenvevd tilværelse.

Publisert først hos Utrop