Ros for folkeskikk?

Vårt Land gir stortingsrepresentant Sylvi Listhaug ros på lederplass fordi hun har uttalt seg mot enkelte rabiate nettkommentarer mot blant andre stats- minister Erna Solberg (18. desember).

Denne manøveren fra Listhaugs side kan selvsagt skyldes at hun er i ferd med å moderere seg i forhold til hvordan hun har framstått i den offentlige debatt fram til nå, med språklige nyskapninger som «imamsleiker» og liknende.
 Samtidig må det være grunn til å spørre om det ikke er litt forhastet å gi en politiker på Listhaugs nivå – stortingsrepresentant og statsråd gjennom flere år – ros for at hun ytrer seg på en måte som de aller fleste vil mene er i tråd med den mest grunnleggende folkeskikk?

Hva slags forventninger forteller det at man har til denne politikeren når en slik banalitet vekker noe som til forveksling kan minne om begeistring?
 Faktum er jo at Sylvi Listhaug, sammen med en rekke andre Frp-politikere, gjennom flere år har bidratt til å legitimere den typen holdninger som hun nå tilsynelatende går imot.
 I lederartikkelen heter det at Listhaug taler «med stor tyngde», og at de nye signalene av den grunn er viktige.
 Tja, mon det?

Det som har gitt Listhaug «tyngde» er jo det forhold at hun så sterkt har bidratt til å gi politisk legitim-
itet til nettopp slike holdninger som gjør at enkelte strør rundt seg med karakteristikker som «landssvikere». Faller den legitimeringen bort, vil de som trenger det, søke slikt andre steder. De behøver ikke gå langt. Det er flere i Listhaugs parti som gjerne bidrar med den slags.