Er vi garantister for gode resultater?

Å drive misjons- og bistandsarbeid er krevende, og det skal det også være. Det handler om innsamling, om etterrettelighet i alt og om forventningene folk har til at vi driver skikkelig. Givere i Norge skal stole på oss som en troverdig, frivillig organisasjon.

Norsk misjon og utviklingsbistand arbeider i hovedsak i en del av de fattigste landene i verden. Dette er naturlig, men det innebærer ofte et samarbeid med land der korrupsjon er et mønster og en grunnleggende norm. Det kan være en pris å betale for å jobbe i høyrisiko-land, og når slike tilfeller inntrer, kan vi ofte i kommentarfeltene lese innlegg fra mennesker som aldri gir til slike prosjekter og som mener de fikk god bekreftelse for sitt valg.

Misjonsalliansen og andre tilsvarende organisasjoner som oss gjør et viktig og godt arbeid i sårbare og fattige prosjektområder. Vi er resultatfokuserte, og vi ønsker å forvalte pengene fra våre givere på en best mulig måte. Men utearbeid er med årene blitt en svært kompleks øvelse, og faren for å trå feil er alltid til stede. Det er ikke for ingenting det utarbeides manualer og håndbøker med beskrivelse av retningslinjer, prinsipper, metoder for rapportering og evalueringer og om nødvendigheten av revisjon. Vi tilhører en gjennomtestet, gjennomevaluert og svært åpen bransje.

Vi kunne for få uker siden lese historien om predikanten som mente han hadde finansiert 24 barnehjem i India. VG avslørte at det kun gjaldt to barnehjem, og at det på ett av dem kun bodde kuer. Jeg skal ikke spekulere i hans beveggrunner og motiv, heller ikke mene så mye om predikantens ønske om å hjelpe eller om hans kompetanse til å drive utviklings- og bistandsarbeid. Poenget mitt er at denne type arbeid krever en god porsjon faglighet og profesjonalitet og at kvalitetssikring og risikohåndtering er nødvendig kunnskap i enhver administrasjon og organisasjon.

Er administrasjon en uting? Nei, absolutt ikke. God administrasjon er til for å sikre at pengene blir brukt mest mulig effektivt og med best mulig resultater og at de ikke ender i feil lommer. Vi har folk på bakken som kjenner lokalkulturen og som følger prosjektene tett opp, både at de når målene sine og at pengene forvaltes som forutsatt. Innsamlingskontrollen.no gir et godt innsyn i medlemsorganisasjonenes prioriteringer og hva pengene går til. Vil man forsikre seg at pengene går til det de skal, så gi til organisasjoner som gir fullt innsyn og som kan vise til gode nivåer på formåls- og administrasjonsprosent.

Tidligere i år slo økonomiprofessor Kjetil Storesletten et slag for sivilsamfunnsorganisasjonene. Han mente at frivillige organisasjoner driver best og billigst bistandsarbeid - som også gir mindre svinn enn budsjettstøtte til myndighetene. Det er jeg selvsagt ikke uenig i. Sivilt samfunn er viktig for å nå ut til de alle fattigste, og mange sivilsamfunnsorganisasjoner når ut til særlige sårbare grupper som barn, kvinner og mennesker med funksjonsnedsettelser. I fattige områder der statlige institusjoner er fraværende blir sivilt samfunn en viktig leverandør innenfor helse og utdanning, for å nevne noe.

De fleste av de store tradisjonelle misjonsorganisasjonene sliter i motbakke. Normisjon og NMS går også i år mot store underskudd og må gjøre vanskelig valg med innskrenkinger og oppsigelser. Også Misjonsalliansen merker nedgangen i fadderavtaler og reduserte inntekter. Kanskje skal flere av oss som driver i denne bransjen i større grad samarbeide for å få enda bedre kvalitet og mer effekt ut av arbeidet? Kanskje kan små organisasjoner og tiltak som ikke har kapasitet til å bygge opp et skikkelig apparat kanalisere sitt engasjement gjennom seriøse og erfarne aktører?

For organisasjonenes bunntall i regnskapet blir desember måned svært viktig. Mange mennesker i Norge har et stort giverhjerte, noe vi særlig merker i advents- og julestria.

Til alle dere trofaste givere, om det er til Misjonsalliansen eller til andre av våre kolleger og venner i misjonsbransjen, vil jeg si: Dere skal vite at gavene dere gir blir forvaltet på en god og riktig måte. Og ja, vi bestreber oss på å holde administrasjonsutgiftene nede, men samtidig er disse «utgiftene» nettopp en garantist for at gavene og kollektene dere gir blir forvandlet til brønner med rent vann, bedre utdanning for fattige barn, til kompetente menighets- og ungdomsledere, til jobbskapende aktiviteter og bedre lokalsamfunn.

Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen