Arild Vøllestad

20

Et sprang i tiden

Stefanusalliansen har noen ukritiske overføringer av vår tids tankegang til tidligere historiske epoker som må problematiseres.

Publisert: 10. des 2018

Generalsekretær Ed Brown i Stefanusalliansen og redaktør samme sted Johannes Morken (heretter «de to») har i Vårt Land 5. desember et innlegg med tittelen «Tung arv av maktmisbruk» – de sikter til den statskirkelige tradisjon fra den romerske keiser Konstantins tid.

Ukritiske overføringer. 

Stefanus­alliansens engasjement mot forfølgelse av kristne i dagens verden støtter jeg. Men underveis i innlegget har de to noen ukritiske overføringer av vår tids tankegang til tidligere historiske epoker som må problematiseres. Av flere slike temaer i deres innlegg velger jeg her ut ett: Da keiser Konstantin tidlig på 300-tallet først gjorde kristendommen til tillatt religion, deretter til ­dominerende religion.

Rett nok skriver de kort at «den første trusfridomen kom med Konstantin» – noe som vitterlig bør være et poeng for Stefanusalliansen! Men fristelsen til «makt og undertrykking» begynte visstnok med en gang. Realiteten var vel imidlertid heller at datidens kristne følte en enorm lettelse over at de mange­ bølger med kristendomsforfølgelse nå var slutt.

Folkefrelsar til oss kom. 

Også i ­datiden var det røster som advarte mot at nå kunne det bli for behagelig å være kirke. Men hvordan skulle man ha unngått at den store oppslutningen om kristendommen på 300-tallet skulle få innvirkning på statsstyret? Det måtte vært en isolert katakombekristendom som ville hatt store problemer med å gi «mange gode impulsar til samfunnet – i undervisning, vitskap og helse­stell», slik de to er inne på. Og det vi her snakker om skjedde i epoker da demokrati, pluralisme, menneskeretter og økumenikk var utenfor horisonten.

I disse førjulstider bør ellers vi merke­ oss at i keiser Konstantins epoke ble feiringen av Kristi fødsel etablert kirkelig skikk, vi fikk den nikenske trosbekjennelse, som tydeliggjør Jesu ­reelle menneskelighet og guddommelighet, og biskop Ambrosius i Milano gav oss adventssalmen «Folkefrelsar til oss kom». Dette tyder vel mer på et levende trosliv enn på «maktmisbruk»?

Klar tendens. 

Det er lett å finne kritikkverdige forhold i den konstantinske æra, og i dag er den over og ut. Men når vi ser på et verdenskart, er det klar tendens til at demokrati og menneskeretter står sterkest i de ­områder hvor kirken lenge var en bred samfunns­institusjon. At eventuelt en maktfri, ­minoritetsorientert kristendom løs­revet fra staten fra 300-tallet av hadde fungert bedre, tror jeg vil være vanskelig å påvise. Dessuten er det helt hypotetisk.

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere