Våg å snakke om det unevnelige

Det viser seg at mange flere enn vi tror, bærer på tanken om å ta sitt eget liv. Men det er ikke lett å snakke om. Derfor bør vi øve oss i å ta opp temaet på en respektfull måte og være obs på signaler.

Å fullt ut skjønne hva som er risikoadferd for selvmordnære mennesker, er umulig. Ofte kommer selvmordet som lyn fra klar himmel. I ettertid kan både familie og helsepersonell se at det var signaler, men en tok dem ikke. Det er lett å si ja til null-visjon for selvmord, - som ambisjon - ,  men samtidig viktig å erkjenne at selvmord sannsynligvis alltid vil skje. Det har skjedd til alle tider. Depresjon og tap av livsmot kan være en dødelig sykdom og noen ganger umulig å forhindre. Men, det er også heldigvis mange muligheter til å forebygge og forhindre selvmord. Og her kan vi helt sikkert bli bedre og lære av erfaringene både hjelpeapparatet og den enkelte av oss.

NRK sin kartlegging av 200 selvmord i spesialisthelsetjenesten i perioden 2014-2016, har skapt mye debatt om temaet og det er blitt pekt på endel kritiske spørsmål. Når selvmord skjer mens mennesker venter på behandling, er i behandling eller nettopp er utskrevet, er det nærliggende å spørre som helseminister Høie gjør: Hvorfor lærer vi ikke av feilene?

Det er flere ting som er sant samtidig når en snakker om forebygging av selvmord. Pårørende, fastleger og behandlere har i tur og orden pekt på uforutsigbarheten og dilemmaer i møte med selvmordsnære personer. Samtidig er det også en undertone av fortvilelse over tilkortkommenhet fordi en erkjenner at ressursknapphet, uoppmerksomhet, feil prioriteringer og manglende kapasitet sannsynligvis er årsaken til at for mange dør i selvmord i dag.

Helsenorge har en utfordring.

Men vi har kanskje alle en utfordring? Vi kan alle lære noe og være aktive medspillere i hverdagen for å forebygge selvmord. Det handler om å ta seg tid til og våge å bry seg. Når Kirkens SOS hvert døgn besvarer 4-500 samtaler med mennesker som har det tungt, spør vi om livsmot og tanker om selvmord. De 1000 frivillige vi har – helt vanlige mennesker – er opplært og trent i å gjøre det. Selv om innringerne og innskriverne er anonyme og de ikke kjenner den de snakker med, er det vanskelig å være åpen om egne tanker om selvmord. Likevel kan det for mange bli den avgjørende invitasjonen til å snakke om selvmordtankene som åpnet for den livsviktige samtalen og hindret den fatale handlingen.

Vi er i adventstiden og nærmer oss julen. Denne tiden og særlig høytiden kan være ekstra tung for dem som er slitne og som ser mørkt på livet.

Kanskje vi skal være særlig oppmerksom i denne tiden på den naboen, vennen, familiemedlemmet eller andre som har opplevd tap, og bry oss. Hvis du merker en brå forandring i adferd og sinnsstemning hos noen rundt deg, snakk med dem – også når de er i kontakt med helsevesenet. Det kan være at de deler noe med deg som de ikke har vågd å dele med behandleren sin. Hør hvordan de har det, - egentlig. Og er du urolig for om de har tanker om å avslutte livet - spør dem direkte om dette.

Noen av Kirkens SOS sine innringere og innskrivere har meldt tilbake om hva samtalen om det aller vanskeligste og unevnelige, har betydd. For noen har det reddet liv. De ble sett og støttet. Noen holdt dem fast i en ambivalens. De tenkte seg om og gav livet en ny sjanse.

En innskriver til Kirkens SOS meldte tilbake etter en samtale at «Jeg trodde ikke det skulle bli bedre ved å ringe til dere, men det ble det. Jeg har lovet å holde ut litt til og det er mulig».

La ikke muligheten gå fra deg til å være den som åpner for lyset for et medmenneske som opplever at hverdagen bare er mørke.