Viser til det som skjer i Tanzania og den umenneskelige massejakten mot homoseksuelle. Folk oppfordres sågar til å varsle statens Gestapo om subversiv virksomhet og om folk med homofil gange (!). Det er så grelt og ukristelig at man knapt tror det.
Kjernen i evangeliet er ikke at vi aksepteres og frelses FORDI vi gjør noe eller unngår å gjøre dette eller hint, men fordi Gud vil denne frelsen for nettopp deg og meg. Dette er det eklatante uttrykket for det utrolige syv ganger 70. Det hele med frelsen er faktisk en gave. En gave som har sin kilde i nåde og tilgivelse -hvilket er den fordrende kjærlighetens aktive puls, som også alltid provoserer. Guds målvekt er som oftest noe anet en menneskets sådanne. Gjerninger og ofre hjelper altså den enkelte troende lite her, selv om de er en helt naturlig konsekvens av å erkjenne seg rammet av denne totale Guds kjærlighet. Man handler av kjærlighet; ikke fordi man MÅ... som en mer eller mindre sur upassende plikt, men fordi det går av seg selv. Man kan nemlig ikke annet qua å selv erkjenne å være en Guds skapning. Synd er adskillelse, nåde er gjenforening; hvilket fører til at kjærlighet er selvovervinnelse - dag for dag.
Er det slik at homoseksuelle som ikke lever i sølibat ender i fortapelsen, så ligger vi tynt an alle som en; og vi ville alle måtte preges av frykt og daglig underliggende engstelighet fremfor den befriende og konstruktive livskraft som følger av den gave som Guds nåde er. Jeg vil nemlig aldri kunne være sikker på at mitt liv ikke er fromt nok, og at mine handlinger og livsvalg ikke var tilstrekkelige og om at angeren aldri var sterk nok. Dette betyr jo ikke at vi ender i den motsatte ytterlighet, at vi kan gjøre hva vil; «vi er jo frelst uansett». Jesus sier nemlig eksplisitt om og om igjen at vi skal elske vår neste som oss selv: Jo nærmere jeg kommer Gud, jo nærmere kommer jeg dermed også min neste og meg selv. Min takknemlighet til Gud vises så gjennom min kjærlighet til medmennesket. Vi skal måles på hvordan vi opptrer i det rommet som befinner seg mellom min neste og meg selv. Gud rammes nemlig alltid først av min verbale eller fysiske aktivitet; det er Kristus som alltid står foran min neste i det jeg henvender meg eller velger å opptre likegyldig mot vedkommende.
Kristus sier eksplisitt at de premisser vi legger til grunn for våre dommer angående vår neste vil bli lagt til grunn for evalueringen av oss selv: Samme referanser og prinsippeile domspremisser, men andre livsområder. Leser man bibelen som en juridisk lovbok, så må dette selvsagt også få konsekvenser for en rekke andre forhold. Det mangler ikke på illustrerende eksempler her. Her vil man dermed sannsynligvis ligge tynt an: Visse bibelske ord vil altså bli utslagsgivende på en måte som ikke akkurat blir til vår fordel i ett og alt?
Enhver ser at enkelte bibelske vers går på tvers av Guds intensjoner slik det er presentert av Gud selv gjennom Jesus Kristus, noe kan sågar være direkte umoralsk. Jesus kom ikke for å oppheve Guds Ord, men for å virkeligjøre det; dvs i praksis anskueliggjøre det. I nået. Der... som her. Eksempel fra Ordspr. 13,24: «Den som sparer på riset, hater sin sønn» Altså er det avgjørende at vi leser bibelen i lys av Jesu Kristus selv. At vi skal tolke bibelen i lys av Kristus, er vel alle uansett enige om. Men det er verdt å påpeke at vi alle tolker uansett, under alle omstendigheter.
Og apropos: Kaller vi noen for vår far til tross for at Jesus sier at vi ikke skal kalle noen andre enn Gud for vår far? Ikke er jeg en gjennomført antimaterialist, selv om Jesus sier at vi ikke skal samle oss skatter her på jorden? Og hva om alle kirkegjengerne som eier en hytte, en flott bil eller sågar to, selger alt dette, heller kjøpe en billigere bil, og gir det overskytende til de fattige i nærmiljøet? Det mangler da ikke på trengende i egen by og bygd? Og for egen del, en smule bekjennelse i all ustø beklemthet: Jeg har ikke gitt opp min eiendom slik Jesus påpeker at man skal, hvis man da vil være Hans disippel? Og i Bergprekenen sier Jesus at den som kaller sin bror for en idiot skal være skyldig for Det høye råd. Om jeg ikke har gjort dette direkte påfallende ofte, så innrømmer jeg å ha tenkt eller sagt det for meg selv bak vedkommendes rygg. Videre har jeg bedrevet hor i følge bibelen: Jeg har nemlig hatt kjæresteforhold uten å være gift. Og jeg giftet meg en gang med en fraskilt kvinne. Samtidig som jeg har vært aktiv i menighetene. Skal jeg da se bort fra dette, og langt mer til i egen bagasje, qua evaluerende og deltagende subjekt i menigheten og på de teologiske arenaer? Man kan jo riktig nok hevde at jeg har fått tilgivelse og nåde i ettertid, jeg har reist meg og gått ut i livet igjen og forsøker å ikke synde mer. Ja vel... Men dét gjør jeg jo; om ikke alltid på samme måte -så heller med andre ting. Dog er jeg bare et prøvende og feilende menneske på veien videre. Å forstå seg elsket, funnet og akseptert av Gud gjør ingen til ett av de bedre unntakene; det er desto mer faktisk en utfordrende begynnelse på veien videre, og så vise andre hva man selv fikk og får. Ergo er det som nevnt selvovervinnelse som fra det tidpunktet er kjærlighetens vei. Det er ikke meg gitt å dømme den som befinner seg i andre faser av livet hvor deres livsønsker og krefter får dem til å ta de valg de gjør. Få ting er meg like vel uprøvet i livet.
Mine intensjoner er dog alltid de beste. Selv om det hender at det jeg gjør er noe annet enn det jeg egentlig vil. Den sikreste måten å skjule sine begrensninger og synder på er som kjent å ikke vise dem på de arenaer jeg begrunner og presenterer min pent malte teologisk farvede maske.
Og like vel er det utrolige der igjen: Vi inviteres dog til nattverdsbordet neste gang igjen for igjen å reise oss og begynne på nytt.
Å ta sitt kors å gå med Kristus er m.a.o. en ganske så utfordrende oppgave. Det er lettere å legge kors på andre. Kristus sier det dog vekkende nok om denne moraliserende maktholdningen: «De binder tunge bører som ikke er til å bære, og legger dem på skuldrene til folk, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem.» Nei... EGEN svikt og elendighet trives vi jo godt med; hvorfor flytte på dem? Det er bare andre som ser og merkes av min halvveishet og svikt, men de har jo feil i det meste, så da bryr vi oss ikke om hva de skulle mene? Det var dette med flisen og bjelken igjen, da. Sjelens blinde flekk kan altså bli både stor og usynlig når den henter sine elementer fra bibelen.
Der Gud ser at menneskenes hjerter er steinharde slik at budene får en helt annen funksjon og virkning enn det intenderte - der åpner Han for andre løsninger: For mennesket skyld, «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra konene deres. Men fra begynnelsen av var det ikke slik». Syndefallet og den medfølgende tid fikk konsekvenser for det halvblinde, famlende og delte mennesket som medførte at visse prinsipper og bud ikke kunne leses kategorisk og bokstavelig. Man måtte nemlig aldri, aldri, glemme intensjonen.
M.a.o: Ny vin i nye skinnsekker.
Der tolkningene og praksis etter hvert gikk på bekostning av mennesket og Gud selv, der fikk Guds kjærlighet og nåde forkjørsrett: Gud kom derfor på jord inkarnerte seg, og satte skapet på plass gjennom å anskueliggjøre sine intensjoner med menensket. Som var og er det primære. Noen elsket dog ordene med en så stor inderlighet at de satte Gud -Ordet!- i skyggen: Absurd nok foretrakk altså noen like vel sine tolkninger og makt og dømte Gud selv til døden. Han kom nemlig ikke fra de godt møblerte prestelige hjem. Jeg minner om at i jødisk troslære, så er det ikke bare tillatt, men en plikt, å bryte ett eller flere av budene om dét kan redde liv.
Den nåden og kjærligheten vi har fått og lever av i vår hverdag, skal altså gis videre til vår neste. Gjør vi ikke det, eller er beregnende og selektive på vår høye hest, så har vi ennå ikke erkjent verdien av den gaven vi selv har fått. Og konsekvensen av dette siste er ikke sjelden avguderi i de beste forkledninger hentet fra det kristne kostymelageret.
I det seksuelle, så er gjelder selvsagt det samme som på livets alle andre områder: Vil jeg leve i et fast forhold og ikke være promiskuøs og utnyttende? Lever jeg her på bekostning av min neste eller meg selv? Skader jeg noen med mine kjærtegn og omfavnelser? Ingen skal nemlig gjøre et objekt av den andre og sette egne behov høyere enn den andres. Det finnes for øvrig mange nok heteroseksuelle forhold og medmennesker som er ødelagt av misbruk av seksualitet og makt.
Flere homoseksuelle møter ikke sjelden holdninger som viser at de må velge i et horribelt skjebnespill som går mellom Gud eller sin seksualitet.
Noe både-og finnes ikke her.
Sølibat er foreslått fra flere hold men dette må selvsagt være en selvvalgt livsform- det må komme innenfra i frihet - ikke som direktiv utenfra. Noen velger faktisk dette, men andre makter det ikke - selv om de ber om kraft fra Gud. Begge valg skal selvsagt respekteres. Velger man sølibatet så fordres det uansett tilstrekkelige krefter og viljestyrke nok til å gå inn i denne livsformen. Den med sterkere viljestyrke og kraft bør dog være forsiktig med å bruke seg selv som referanse for hva som er menneskelig mulig her. Når enkelte velger livstragedie og selvmord, så viser i hvert fall det at for akkurat dem, så var det påtvungne livsvalget helt umulig å leve opp til. Ingen kan vel i ettertid hevde at dette valget tvang seg frem ut fra Kristi levende ord og aktive kjærlighetsfulle nåde? Bedriver man i Guds navn hekseprosess på seg selv, initert og applaudert av andre kristne som har sitt på det tørre, så er og blir det fullstendig galt! Kristus kom ikke for å hjelpe den selvhjulpne som ingen hjelp og Gud trenger. Alternativt, så viser det seg ikke sjeldent at enten/eller-løsningen fører til et liv i hykleri og benektning under et skadelig dobbeltliv.
Dessverre finnes det mengder av kristne homoseksuelle som har måttet lide i deres møte med kristne. Vi er mange som har sviktet her. Flere av dem takker derfor nei til kirken som sådan. Å bli invitert inn i et fellesskap som i utgangspunktet like vel avviser den som inviteres er dog like så absurd som det er ukristelig og uevangelisk. Også homoseksuelle skal møtes med en bydende inviterende åpen hånd: Så får enhver selvsagt få stå på sitt standpunkt hva gjelder synet på seksualitet. Alle bør dog vite at vekten av dette standpunktet alene ikke er noen avgjørende ballast for rett kurs for kirkeskipet. Noen mener at det er uriktig å leve i homoseksuelle parforhold, andre ikke. Så for man møtes ut fra Guds kjærlighet og nåde og ikke foregripe Guds dom. Gjør man dét, så har man samtidig satt seg utenfor det Kristi felleskap man mener å forsvare.
Vi skal bidra til at vi alle kan leve vårt liv i Kristus og dermed ikke legge byrder på hverandre. For egen del har jeg gjennom flere år nå gått gjennom et kurs i medmenneskelighet hos mine to gode lesbiske relativt unge naboer. Hva gjelder nestekjærlighet, omsorg og aksept har jeg ennå mye å lære fra disse to gode kjære vennene. Når det en gang om ikke alt for lenge er min tur å møte Gud selv i himmelen etter den fysiske døden, så er ikke den store overraskelsen at jeg der møter noen medmennesker med homofil gange, men at jeg faktisk kom helt frem selv.
:quality(70):focal(2412x1818:2422x1828)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/EAA43BEJGBAFHFGV3KR5XG3IXQ.jpg)
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/T5JAY6NSPZAS3DSESSV3JXTFSA.jpg)
:quality(70):focal(2417x2036:2427x2046)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/JJEVMMA2QBHYDGQCWUDA3IYJMI.jpg)
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/7UDPVTWLSJG45KQGPGJS4X4MLA.jpg)