Pål Georg Nyhagen

224

Kristen politikk?

Det å gjennom partinavnet og argumentasjonen hevde at den egne politiske posisjonen også samtidig er den genuint kristne blir faktisk temmelig problematisk.

Publisert: 3. nov 2018

KrF ble etablert i en helt annen tid. De samfunnsmessige forutsetninger som partiet da anså som vesentlige for politisk virksomhet vil ofte gis andre uttrykk og løsninger i en ny og annen tid. Vi lever i et livssynsmessig langt mer pluralistisk samfunn hvor flere religioner og livssyn er synlige på arenaen; hvor det så er tydelig for alle at ingen har eiendomsrett på verdier og «det varmere samfunnet». Man svekker ikke nødvendigvis verdier eller temperaturen gjennom å velge et annet politisk parti fremfor KrF, selv om enkelte av sistnevntes partirepresentanter helst vil at vi skal tro nettopp dét. 

Mange kan naturlig nok enes om verdier, men ikke hvordan man begrunner og prioriterer dem, og videre så best får realisert dem. Og det ene her er ikke nødvendig «mer kristelig» etisk sett enn det andre. De samme etiske føringer finnes i andre miljøer og religioner. Dette burde vel også egentlig være et banalt faktum. Kristen tro er som kjent ikke en forutsetning for å ha en god og sunn moral: Evner man ikke å skille mellom riktig og galt i det mellommenneskelige som i de større sosiale sfærer, så skyldes det derimot mangel på empati og nestekjærlighet. Kristus presenterte ikke noe nytt i så måte i det hele tatt. Derimot vektla Han det med nestekjærlighet og rettferdighet betydelig sterkere enn det som enkelte fariseere og skriftlærde gjorde ut fra skriften: Ingen partier, heller ikke det fariseiske, hadde monopol og suveren definisjonsrett på hva som er rett og sann tro, og hvordan denne skal praktiseres. 

Og hva gjelder KrF og kristen tro relatert til staten: De fleste ser at en sekulær stat er like riktig som nødvendig. Det betyr at myndighetene ikke skal favorisere én spesiell religion, men arbeide for deres rettigheter ut fra et like så selvfølgelig som likeverdig demokratisk grunnlag. Det er derfor den sekulære staten som absolutt er den beste garantisten for å sørge for religionsfrihet og de troendes rettigheter. Også i Norge, så har den usalige koplingen mellom stat og kirke nå endelig langt på vei blitt brutt. (Men enkelte får dog ennå ikke velge sin religion eller livssyn på et fritt grunnlag: den som krones til konge eller dronning må nemlig eksplisitt bekjenne seg til nettopp DnKs troslære.)

Skillet mellom stat og kirke berører m.a.o. eksplisitt landets, befolkningens som sådan samt kirkens identitet. Og man kan mer enn ane at denne utviklingen også gis effekter i det politiske partiet som eksplisitt fremmer sin politikk som nettopp kristen. Folk flest er dog fremdeles ulike også om de bekjenner seg til kristen tro; troen og verdiprioriteringer gis dermed vel så ulike utrykk hva gjelder identitet og politiske valg. Langt de fleste skjelner altså selvstendig og greit mellom essensiell og materiell etikk i sin tro og sitt livssyn. Den essensielle sådanne handler om etiske normer og begrunnelser, og den andre om hvordan man konkret bør prioritere og etterlever disse. Alle de troende mener naturlig nok at ingen ubetinget kan stå frem og diktere hva som er, eller ikke er, en riktig kristen handling og løsning der det gjelder. Og i protestantismens ånd ville vel dette også være en noe underlig praksis. Dette medfører derfor at man heller ikke bestemt kan snakke om en eksklusiv kristen politikk i KrF i motsetning til andre partiers forslag. 

Selvsagt kan man hevde at kristen tro også får politiske føringer, f.eks at nestekjærlighet og omsorg har innflytelse på hvordan vi behandler våre innvandrere og nye landsmenn. Men ingen har patent på hva som er de korrekte kristne holdningene og løsningene. Ei heller hvilke politiske løsninger som er best i forhold til ennå ikke ankomne asylanter, flyktninger og innvandrere. Derfor blir det problematisk å ha kristne partier som nærmest fremstår med patent på hva som er mest kristelig her. 

Og et apropos angående Sylvi Listhaugs kritikk av DnK i sin bok: Det er selvsagt ikke så enkelt at Kristus Guds Sønn moralsk sett hovedsaklig identifiseres med venstresidens føringer i norsk politikk hva gjelder etiske fordringer og deres relasjon til politiske løsninger. Men enkelte teologer er dessverre så fanget av egne posisjoner og teologiske paradigme at Kristus greit og friksjonsløst glir inn i universitetskollegiet på TF med samme teologiske vurderinger, meninger, holdninger og politiske standpunkter som de ansatte og studerende der. Ergo ser man at politisk pregede standpunkter som fremtrer i prekener, og engasjement ellers, primært er en personlig problemstilling og utfordring: Det hele angående politisk farvede ytringer og prekener viser naturlig nok tilbake på den tolkende, evaluerende og ytrende menneske og teolog selv.

I valgomater før valg, så får f.eks. KrF ofte langt større oppslutning enn i selve valgene. Men i tråd med skillet mellom stat og kirke, så fremstår partiet med noen av sine standpunkter ennå som et anakronistisk parti på den måten at de til tider kan oppfattes som moraliserende ut fra en bestemt forståelse av kristen tro. Det er som allerede antydet ikke slik at om man som kristen bare tolker og forstår alle gode verdier og prioriteringer riktig og kristent, så ender vi alle i KrF. Partiet har m.a.o. gjennom sin fremtreden selv bygget den høye terskel og filter som hindrer mer støtte; de har ikke fulgt helt med i samfunnsfagtimen, m.a.o. Om man ser på Kierkegaard, så skjelner han mellom det absolutte og det relative. Det absolutte er det som grunner seg i Kristus, Mens det relative handler f.eks. om politikken. Så kommer oppgaven å se hvordan det første fører til forslag og konklusjoner i det siste her. 

Det er dog tydelig at noen støtter KrF fordi de er et motsvar til den økende liberalismes og ekstrem-individusisme tilsynelatende mangel på fellesskapsverdier og moralske begrunnelser. Men på den ene side, så er ikke KrF det eneste partiet som står for den motkraft og de gode verdiene man foretrekker som bedre alternativ her. På den annen side, så oppstår igjen problemet med hva som er politisk nødvendig og riktig i så måte. Å favne folk flest, fordi de deler et definert og bestemt livssyn, er m.a.o. en umulig oppgave nettopp i kraft av den ulikhet som akkurat fellesskapet nødvendigvis representerer. Den splittelsen i KrF som i dag er mer enn tydelig er bare det synlige uttrykk for de dilemmaer og problemer partiet lenge har måttet forholde seg til. Om man da som leder, i frustrasjon over manglende klarhet og profil, får en idé om at partiet nå bør plassere tyngdepunktet på én av sidene i partiet, så er det sjelden en god løsning for å bedrive selvtekt: Og slik fremprovosere et sidevalg som ikke har forankring i partiets relevante organer. En leder er også leder for de som representerer andre synspunkter, og dermed ber man i tilfelle om forsterket konflikt og splittelse fremfor en god løsning. M.a.o. bør man vel også fokusere på lederegenskaper og kompetanse i disse tider?

Langt de fleste kristne kjenner seg for øvrig hjemme i andre partier, tallene taler for seg: Kun rundt 3-4% av velgerne i landet støtter KrF i disse tider. Dvs 96-97 velgere av 100 helst ser at andre partier bidrar i stortinget. 

Man ikke bare kan engasjere seg politisk i lys av sin Kristuserfaring, det er desto mer en fordring ut fra det å være salt i verden. Men det å gjennom partinavnet og argumentasjonen hevde at den egne politiske posisjonen også samtidig er den genuint kristne alene blir faktisk temmelig problematisk.  

5 liker  
Kommentar #1

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

Kristelig ikke kristent.

Publisert nesten 3 år siden

KrF er et kristelig parti. I det partiet finner du ikke bare kristne. Bekjennende Muslimer og Ateister har vært ledere i det partiet.  KrFs ideologi er mye basert på den katolske kirkes sosiale lære. Den ble formet i ord for et par hundre år siden, med den politiske rollefordelingen mellom stat og kirke var grunnlaget. Arbeidsfordelingen mellom Keiseren og Paven i det gamle Romerrike forteller oss det. De bløte verdiene som utdanning,fattigomsorg ,helsevesen og kultur var Pavens oppgave ,resten var Keiserens jobb. Dette er de viktigste oppgavene til  KrF idag. 

KrF har idag tre knytningspungt inn imot religion. Guds beskjet til menneskene "Ta vare på skaperverket" - miljøvern og helse. Dette er felles for Jøder , muslimer og kristne som alle leser det gamle testamentet. Et kristent menneskesyn må alltid settes opp imot andre religioners menneskesyn. Som f.eks de indiske kastesystemene hvor man blir født inn i en kaste/ klasse og derigjennom har sin oppgave der i denne reinkarnasjonen av den evige tilværelse. Der hjelper man ikke andre kaster for det er Gudenes straff at de i den kasten/klassen I dette livet. KrF ønsker ikke et klassedelt samfunn hvor solidariteten kun er innen sin klasse. Derfor er Nestekjerligheten nødvendig for den spør ikke etter hvor du kommer fra ,bare hva du trenger.  Disse verdiene kan KrFs Ateister, Muslimer og Kristne være enige om. Utifra disse verdiene blir man Gule i politikken og er ikke knyttet opp imot hvordan den enkelte uttrykker sin tro på en Gud eller ikke.


1 liker  
Kommentar #2

Magne Kongshaug

45 innlegg  241 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Som 5-6 åring hadde jeg snekret noe jeg ville gi til fattige. Så gikk jeg alene ut på Trondheims gater for å gi bort gaven; men jeg tullet meg bort; da min mor fant meg, sto jeg i alkoholkøen forann Vinmonopolet. Lærdom: selv de beste intensjoner kan ende på feil sted.

Du har rett; Nyhagen, i at bra moral ikke finnes bare blant kristne; alle mennekser er jo skapt i Guds bilde. Og kristne har ikke derfor enerett på god politikk. Overføringer av kristne verdier til politisk liv er en vanskelig kunst. Innføring av forbudslover i USA førte til mye utilsiktet kriminalitet i de største byene.

Ja, bra mennensker med gode intensjoner finnes i alle norske partier. . 

Helt siden jeg ble en kristen med Kristuserfaring har jeg imidlertid alltid stemt på KrF,  Intet politisk part er kristent, men et patis politkk kan ha mer eller mindre "kristelig" preg. 

Når halvparten av kristne i KrF mener at venstresiden har behov for kristelig support, så betyr det at for dem har KrF noe som sosialistene trenger. Men også høyresiden i Norge trengs å bli minnet om at det er noe som er mer  kristelige og edelt enn annen politikk.

 Av kristne forventer jeg ærbødighet for det ufødte og fødte liv. jeg  forventer at vi ikke glemmer nøden blant fattige og nødstilte. Jeg forventer at vi tar ansvar for skaperverket i alminnelighe: , mennensker, natur, dyr.  Og jeg forventer at evangeliet har bolig i vår hjerter. Verden nød skyldes i stor grad kortsynt uevangelisk egoisme  og det innen alle politiske partier.

Det forundrer meg at folk som kaller seg kristne ikke kan samles i ett parti og stride med fornuft for så store hellige saker. 

Jeg er glad i "kristelig" fordi det minner meg fortsatt om at at det finnes noen med bekjennede kristen tro i nasjonen  - og med samfunnsmessig og globalt ansvar. 

Tenk deg, Nyhagen, et sådant kristelig parti, med si 30 % oppslutning, som kjemper for livets rett, sedelig anstendighet og rettferdig fordeling og menneskekjælig moderat forbruk.! Et slikt parti kunne KrF ha vært om kristne hadde villet det, eller insett det! 

Selv er jeg ikke medlem i noe politisk part. det er kanskje inkonsekvent. Noe sier meg at heller ikke Jesus ville ha meldt seg inn i noe politisk parti.

 Men stemme gjør jeg. Fortsatt kan KrF vokse og bli et bedre parti - om kristne ikke minst skjerper seg.


1 liker  
Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Hvor mange ganger må man rope?

Publisert nesten 3 år siden

Det kan se ut som om enkelte mener at jeg kritiserer verdier her, og tar så til å begrunne og beskrive enkelte av disse ut fra en kristen identitet. Men dét gjør jeg altså ikke. 

Jeg påpeker noe helt annet: Nemlig at man ikke bør kalle et parti "kristelig".  Det er innholdet og substansen i politikken her, verdiene per se og de politiske målsettingene, som er det vesentlige går jeg ut fra. Ikke merkelappen? 

Samfunnsmessig sett, så både kan og skal man qua fellesskap strekke seg mot de mål som man enes om; alle ut fra hver sine verdipreferanser og livssyn. Og det er altså flere av disse som er felles. En verdi som skal realiseres gjennom politiske vedtak er ikke mer kristelig, enn muslimsk, jødisk eller ateistisk. Noen begår visst den feil å konsentrere seg om den trosmessige begrunnelsen for verdiene fremfor deres realiseringsmuligheter. Det man risikerer her er at verdiene ikke får den støtte man trenger for å få realisert dem. Språk skaper, og språk skiller.

Vi befinner oss i en helt ny og annen tid enn for bare 40 år siden. Det gjelder som Nordahal Grieg skrev i sitt kjente dikt å gå inn i livet og hverdagen, og herfra definere og formulere  verdier og politikk ut fra dagens virkelighet; ikke sentimentalt og drømmende snakke om at man som kristent parti kan få tidoblet (!) støtten. Et frontet Kristelig- Muslimsk eller Jødisk Folkeparti fungerer faktisk også avgrensende; de formidler gjennom sine navn og verdibegrunnelser en viss eksklusivitet. Og som nevnt kan uansett ingen av dem ta monopol på hva som er genuin kristen, muslimsk eller jødisk politikk som sådan. "Edelt er mennesket, jorden er rik: Finnes her nød og sult; skyldes det svik". Svik, nettopp mot mennesket og fellesskapet.

Forundrer man seg over at kristne ikke samles i ett parti, så har man ikke forstått hva jeg forsøker å påpeke i hovedinnlegget. Det er i den nære utfordrende virkeligheten vi befinner oss, og det er her utfordringene står i kø. 

Den splittelsen i KrF som i dag er synlig for en hel verden, har vært til stede hele tiden. Konfliktskyhet, engstelighet, unnvikende strategier og konsensusløsninger (som egentlig ofte bare var dårlige kompromisser) har kun utsatt det å konfronteres med utfordringene i tide: Der de hører hjemme og på ikke minst på korrekt måte. Hareides selvtekt og prosjekt tvang bare frem en åpenbar synliggjøring og forsterkning av splittelsen. Fruktene taler for seg. Sentimentalisering og drømmer er nok ikke en hjelp her. Han ville kvitte seg med en usynlighetsdemon for KrF; noe han i hvert fall klarte kan man trygt si, Men i stedet kom syv andre tilbake som var langt verre.

Uansett, så har Nordahl Grieg også flere fornuftige hint i resten av sitt velkjente dikt. Og det kan vi vel alle samles om, uansett tro og livvsyn vil jeg tro.





3 liker  
Kommentar #4

Magne Kongshaug

45 innlegg  241 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Tro, meg jeg har ingen vankelighet med å forstå hva du mener. Men jeg er uenig med deg.

Det er veldig fint om muslimer, og folk med en annen tro stemmer på KrF. Jeg har også tenkt en tid at KrF burde skifte navn; for "kristelig" og "kristent" er ikke inn hos mange - og kan virke ekskludernde. Men jeg tror at  noe viktig går tapt ved å skifte navn,  Jeg er glad for korset i flagget vårt. 

Og hva Nordal Grieg angår, så ble han så blindt sikker på egen politiske  fortreffelighet  at han støttet Moskva prosessene! 

Kommentar #5

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Avslutning til Kongshaug

Publisert nesten 3 år siden

Den enkeltes følelser og affeksjonsverdier kan være en faktor man ofte bør ta med som ledd i betraktningene. Men dette alene er altså ikke et tilstrekkelig kriterium for det å velge partinavn. Man kan nesten få det inntrykk at enkelte benytter partinavnet som identitetsmarkør. Og uansett er det snarere slik at sym- og antipatier hemmer det sosiale blikket og dermed også dét potensiale som faktisk finnes for utvikling. Og apropos nettopp dette: Hva har egentlig Nordahl Griegs forhold til Moskvaprosessene å gjøre med andre ting han skrev? Som alle andre, så både så og sa han også en rekke riktige ting. Å legge merke til dette, oppøve evnen til å sortere,og verdsette det gode hos den enkelte, er også en kristen dyd.

3 liker  
Kommentar #6

Magne Kongshaug

45 innlegg  241 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Jeg ville ha frem at en kan bli ideologisk blind, selv om en sier og skriver mye bra.. Det bør være til ettertanke at selv en Nordahl Grieg ikke tok avstand fra Stalins prosesser!   

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere