Sprakk folkepartiet?

Knut Arild Hareide har prøvd å få et borgerlig parti til å skifte side. Denne forståelsen har vært formidlet i utallige kommentarer de siste ukene. Det har blitt framstilt som partilederen har prøvd å få med partiet på noe som ikke har dekning verken i tillitsmannskorpset eller blant velgerne.

Det er kanskje ikke så rart de som ikke kjenner partiet har trodd det. KrF har aldri samarbeidet med venstresiden. Dermed har det festet seg en forståelse av at det er på høyresiden partiet hører til.

De siste ukene burde ha gitt en realitetsorientering: KrF er delt på midten i rødt og blått. Det gjelder både tillitsvalgte og velgere.

Lang konflikt. For oss som har fulgt partiet på nært hold gjennom mange år, er ikke dette noen overraskelse. Konflikten mellom partiets høyreside og venstreside har vært latent til stede hele tiden, og fra tid til annet blusset opp i bitre fraksjonskamper.

Nettopp fordi man har visst hvor dypt konflikten stikker, har partiledelsen aldri latt det komme til noen reell kampvotering om samarbeidsspørsmålet. Før landsmøtene har man formulert seg fram til resolusjoner som mindretallet også har kunnet godta, og som derfor stort sett er enstemmig vedtatt. Konflikten har vært holdt under overflaten.

Knut Arild Hareide har våget det ingen partiledere tidligere har våget: Å utfordre partiet til å ta en åpen kamp om samarbeidsretningen. Det har potensial til å sprenge partiet - og kanskje er det hva som nå skjer.

Over partiene. «Jeg er kristen, derfor er Kristelig Folkeparti det eneste alternativet for meg», sa fylkesformannen som for 46 år siden ansatte meg som fylkessekretær i partiet. Slik tenkte mange som støttet partiet. Kristentroen var hevet over forskjellen mellom høyre og venstreside.

De som stiftet partiet, mente at landet trengte «ikkje-partibundne kristne menner» som tok sine standpunkt «ut frå sin personlegdom og si kristelege overtyding». Derfor var det rom for folk med ulike standpunkter i partiet.

Så var det også ganske stor samstemthet om hva grunnlaget for den kristelige overbevisningen var: KrF hadde sine klare røtter i bedehuskulturen.

Ap skuffet. Mange som ellers ville stemt Arbeiderpartiet, var fortørnet over det de oppfattet som partiets kristendomsfiendtlige linje. KrF ble et naturlig alternativ, særlig fordi de to partiene sto hverandre nær i sosiale spørsmål.

I KrF møtte jeg mange med en ulykkelig kjærlighet til Arbeiderpartiet, eller med en dyp skuffelse over partiets manglende forståelse for kristenfolket. Men de oppfattet ikke seg selv som borgerlige. Hjertet var på venstre side.

Kampen for de kristelige hjertesakene, enten det var kristendommens plass i skolen, moralsaker som avhold, abort og ekteskap eller de kristne institusjonenes økonomi, var likevel viktigere for dem.

Samtidig var det mange i partiet som mente at KrF hørte hjemme på borgerlig side. Noen fordi de mente sosialismen som ideologi var kristendomsfiendtlig, noen fordi de var høyreorientert ideologisk.

Sentrumsparti. Med Sivertsenutvalget og Gudmund Hernes gjorde Arbeiderpartiet på 70- og 80-tallet kristen nestekjærlighet til et fundament for samfunnssolidariteten. Abortsaken hindret likevel KrF i å nærme seg Ap, inntil Høyre i 1980 også godtok selvbestemt abort. Det utløste en hard strid i KrF - langt bitrere enn det vi så langt har sett i dette årets dramatikk.

Striden sto om hvorvidt KrF var et parti som hørte til på borgerlig side eller om det var et sentrumsparti som også kunne samarbeide med sosialister. Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik sto på hver sin side, og kampen om samarbeid ble derfor også en kamp om makten i partiet.

Bondevik og sentrumslinja seiret, og kronen på verket kom med sentrumsregjeringen i 1997. I et kvart århundre har KrF offisielt villet være et tredje alternativ som kan samarbeide til begge sider. Det har gjort at mange som definerer seg på venstresida har forblitt i partiet, selv om partiet i praksis aldri har valgt samarbeid den veien.

Blå eller rød? Når partiets tillitsvalgte nå har vært nødt til å definere seg selv som enten røde eller blå, har det synliggjort og utdypet den konflikten som partiet alltid har levd med. At det også endte opp med å bli en kamp om makten i partiet, har gjort kløften dypere.

Kan KrF igjen bli et parti for alle - både røde og blå? Eller er det nå skapt et skille som gjør at bare den ene siden vil kunne føle seg hjemme?

De som skal lede partiet videre har en kjempeutfordring i å overbevise både seg selv og velgerne om hva de står sammen om noe som overskrider skillet mellom røde og blå. For hva er egentlig hjertesakene i dagens situasjon? Striden om partiet skal løsrive seg fra bedehuskulturen er ikke avgjort med avstemmingen på Gardermoen, for skillelinjene her går på tvers av røde og blå.

Det er som en koalisjon mellom høyreside og venstreside KrF har holdt det gående i over 70 år. Om koalisjonen ryker, blir det et annet parti som går videre.