Partiet for spesielt interesserte

Det er det som har gått opp for meg de siste ukene. Sammen med resten av Norge har jeg sittet klistret til skjermen. Hørt på Hareide, nestlederne og ­hundrevis av engasjerte årsmøtedeltakere rundt i landet.

Disse folkene vil bare ha gjennomslag for KrFs politikk. For det kristne menneskesynet. For et varmere samfunn. De er gule, stort sett hele gjengen.

Virkeligheten

Er det noen som har kommentert hvor likt de snakker, Hareide og Ropstad? Det er de samme sakene de trekker fram. De gremmer seg like mye over at du må helt tilbake til før krigen for å finne et år med lavere oppslutning. Forskjellen er at da var de på vei opp. Nå er de på vei ned.

I drømmene sine løfter de seg over det norske skydekket og flyr sørover, over Skagerrak, forbi de danske bøkeskogene, til Tyskland. Der har CDU vært en maktbastion siden slutten av 40-tallet. Det var sånn det burde vært.

Hver eneste morgen må de må de ta virkeligheten inn over seg: I Norge er ikke kristendemokratiet en nasjonsbyggende ideologi. I våre daler og fjorder har 200 år med vekkelse gitt ordet «kristen» betydningen av et engasjement for spesielt interesserte.

LES OGSÅ: Vondt blod bak stemmekrangel i KrF

Det kunne se ut til å bli annerledes i 1997. Da greide Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland å vise fram et annet parti. Man kan le av Verdikommisjonen i ettertid. Men den var uttrykk for et parti som hadde fjernet seg fra det smale og sære. KrF ble et parti for varme og nestekjærlighet, for de varige verdiene.

Så ble det litt krampaktig. Man fikk et behov for å vise tydelig at man ikke var så «kristne» som folk trodde, og poserte med sigar og rødvinsglass. Det fikk samme effekt som ungdomsprestenes forsøk på å vise fram en «kul» Jesus – i stedet for å skape identifikasjon skapte man avstand. Noen ville åpne enda mer, partiet begynte å krangle om homofili og bekjennelsesparagraf. KrF ble små igjen.

Valgomat-vinner

Det er ikke først og fremst mangelen på retning til høyre eller venstre som er KrFs problem. Ikke partiets politikk heller. Det som står i partiprogrammet gjør KrF til en maktfaktor i Valgomat-Norge.

Problemet er kranglene. Om ting som resten av Norge ser på som selvsagte. Hver gang kranglene kommer, får landet bekreftet fordommene sine. De trumfer programmet.

Akkurat idet en tredel av folket synes Hareide er helt topp, må han for eksempel ut og dempe bråket i partiet fordi en stortingsrepresentant som også er prest, vier to kvinner.

Les også: Melder seg ut ved høyresving

Jeg sier ikke at diskusjonen ikke var legitim, eller at dem som reagerte er moralister. Men folk der ute oppfatter det slik. De får bekreftet sine forestillinger om at partiet er noe sært og rart – en oppsamlingsplass for folk som er sure fordi samfunnet utvikler seg videre.

Det interessante er at slike fordommer kan svekke engasjementet for partiet langt inn i konservative kristne kretser. Forkynnelsen til de toneangivende frikirkepastorene går i motsatt retning: Du skal ikke gå rundt og klage over det du misliker i samfunnet. Du skal velsigne, tjene og bygge. Du skal gjøre felles sak med de nedbrutte.

Hva vil skje? 

En av de viktige vurderingene landsmøtet i KrF må gjøre, er å spørre seg om hva som kan fjerne fordommene.

Da må de også spørre seg om hva som vil skje om partiet går til høyre. Det er et faktum at den delen av partiet som er mest engasjert i spørsmål som skaper avstand, er på høyresiden i partiet. De vipper mellom KrF og partiet De kristne, og har en urealistisk tro på at hvis de får sine saker gjennom, vil partiet nå nye høyder.

Går partiet i regjering med Frp, blir denne fløyen euforisk. Forblir de i opposisjon, men støtter høyresiden, har de fortsatt en kampsak.

Ting skjer

Knut Arild Hareide vil aldri si det selv. Ingen andre i partiet heller. Men for KrF ­ville det antakelig være bedre om man gjorde opp boet med denne fløyen.

Den mest effektive måten det kan skje på er ved at partiet går til venstre. Spørsmålet er om prisen blir for høy.

Jeg vet ikke. Men jeg leser venstresidens dagsavis, Klassekampen, hver dag. Der er den nylig avgåtte sjefredaktøren Bjørgulv Braanen fortsatt en viktig stemme.

Tirsdag denne uken skrev han kommentaren Det er lov å lytte. Den handler om tvillingabort og sortering av fostre med Downs syndrom. Og litt om samvittighetsfrihet. «Dette må vi kunne diskutere uten at vi karikerer hverandres synspunkter», skriver Braanen.

Les også: Slik ryster KrF-dramaet de andre partiene

Kommentaren går langt i å forstå KrFs linje i disse spørsmålene. Men han gjør det med fintfølelse og argumenter som går hjem på venstresiden.

Jeg tror ikke på dem som sier at venstresiden er låst i for­tiden. Rett og slett fordi jeg ikke bare leser Dagen, jeg leser også ­Klassekampen og følger med på utviklingen i Tankesmien Agenda.­ Og fordi jeg ser at samfunnet hele tiden endrer seg.

Mange har innsett at sekularismen i seg selv ikke gir oss et verdifundament. At utviklingen innen bioteknologi må møtes med gjennomtenkte svar. At solidariteten må omfatte enda flere.

Akkurat nå kan se ut som om KrF er i ferd med å låse døren for et samarbeid i denne retningen. Men fram til fredag ettermiddag har de fortsatt nøkkelen.