Ledelsens kamp om KrF sin sjel

Hareides, Ropstads og Bollestads jevnlige appeller til landsmøtedelegatene fremstår for mange, ene og alene som en kamp om partiets sjel og verdier. Gitt at en slik antagelse er rett, burde ikke da partilederen ha vært ennå klarere i sin formidling om nettopp det? At det hele egentlig dreier seg om en kamp om hvilke verdier KrF skal legge til grunn, etter 2 november?

Det føres i realiteten en intern verdikamp i KrF, ledet an av en splittet partiledelse. Disse opptrer, både i rollen som herolder og som talspersoner for hvert sitt verdi-sett. Ingen av dem kan vel ha forestilt seg at en slik verdi-ladet prosess skulle kunne ende opp, omkostningsfri?

Frem til 2 november vil vi være vitne til en intensivert kamp lederne mellom, for å lede delegatene inn på den rette vei. En vei, brolagt med verdier som den andre lederen knapt synes å oppfatte som sine. Etter 2 november derimot, er den rette vei valgt, en vei brolagt med verdier alle tre ledere kan enes om, og følge hverandre på - hånd i hånd.  Noen vil da kanskje si at dette viser et lederskap, preget av kompromissvilje, og av raushet for hverandres tidligere standpunkt - . Andre vil antakelig være mer betenkte.
Spørsmålet de betenkte må kunne tillate seg å stille er: Om ikke KrF heller ville vært mer tjent med en ren verdidebatt, og på et helt annet tidspunkt? For eksempel rett før neste stortingsvalg?

Kompromissvilje og forsoning mellom tilsynelatende uforenelige verdioppfatninger kan selvfølgelig gi realpolitisk gevinst i nuet, men den kan også vekke en varig mistanke om at det kun er higen etter ennå mer enn parlamentarisk makt raskest mulig,  som ligger bak partiledelsens kompromissvilje.

Det fortoner seg uansett dristig av partiledelsen å kalkulere med at det politiske liv kan gå ufortrødent videre, uansett om man våkner opp 3 november med en sosialdemokratisk, eller en kristen-demokratisk sjel å bære videre på. Etter at valgets kval er over, vil noen sikkert spørre seg: Var det en ren verdikamp vi egentlig bevitnet, eller en utilslørt maktkamp, der verdier, ideologier, realpolitikk og personlige politiske motsetningsforhold ble blandet godt, og fremført for åpen scene?

Apropos personlige motsetningsforhold. En godt ment oppfordring til KrF i kampens hete kunne kanskje være tillatt: Forsøk å unngå å bruke karakteristikker av politiske motstanderes verdier, og måten de velger å fremføre disse på, som argument for eget verdivalg, eller eget regjeringsvalg for den sakens skyld. Når man velger å angripe personens uttrykksform mer enn de verdiene personen selv hevder å stå for, kan det lett etterlate et inntrykk av - berettiget eller uberettiget - som et mer følelsesbestemt, enn som et verdibasert argument,