Pål Georg Nyhagen

224

Dialog er grunnleggende, men dog ikke for enhver pris?

Et tema som aldri råtner på rot er islam generelt, og islam vs kristendom her i Norge. Enkelte ganger lurer man dog på hvor de mange godt utdannede og intellektuelle muslimene er i debatten om islam og demokrati. Debatten her i landet blir dessverre for det meste ført på visse kristnes eller visse hyperaktive ateisters premisser.

Publisert: 26. okt 2018

Et fungerende demokrati krever innbyggere med aktiv toleranse. Ytringsfriheten er her grunnleggende. Ytterst få meninger skal sensureres i demokratiets navn, men dog enkelte. Ref. rasisme, oppfordring til vold, etc. Samtidig skal alle ytringer kunne kritiseres i de offentlige rom. Toleranse er verken likegyldighet eller forsøk på harmonisering. 

Et par nøkkelbegreper i demokratiet er «toleranse» og «gjensidighet»: alle ytringer skal kunne kritiseres offentlig; av alle samfunnsdeltagere. En tolerant person skal for all del legitimt få motarbeide det som tolereres. Hvilket betyr at også vi som tror skal tåle å bli kritisert og motarbeidet, så lenge det skjer innenfor lovens rammer. Dette er nok verdier de fleste positivt stiller seg bak: Men det er vel ikke så mange kristne her på Verdiedebatt som tåler kritikk fra ateister eller ortodokse muslimer? Toleranse krever altså noe av oss, men er også noe vi nyter godt av. Toleranse er altså et særdeles viktig verdibegrep; alle vil nok helst anse seg som tolerante. Men de viktigste ordene kan også en og annen gang vise seg å være forførende og potensielt farlige. Definisjonen kan endres ad hoc og benyttes for å fremme og styrke gode følelser som overdøver klare sorterende tanker, og slik bidra til drepende identitets-utvanning. 

Å tolerere innebærer det å tåle og sågar utholde. Toleranse setter altså krav til hun og han som må tolerere. Man må nemlig nødvendigvis til tider gi plass for noe en egentlig ikke liker i det hele tatt. Tolererer man noe, så forutsetter det selverkjennelse, en viljeshandling -og ikke sjeldent mot: Nettopp motet er viktig; fordi det som skal tolereres ikke nødvendigvis er noe vi hverken aksepterer eller respekterer i våre sfærer: Elementer som like vel er akseptert innenfor det norske lovverket. Den som mener det er en lett sak å være tolerant, har m.a.o. ikke helt forstått hva toleranse faktisk innebærer. Men det er vesentlig å understreke at disse fordringene ang. demokrati, ytringsfrihet og toleranse selvsagt også rettes som krav mot alle nye innbyggere i landet.

Et tema som aldri råtner på rot er islam generelt, og islam vs kristendom her i Norge. Det skal ikke mye oppmerksomhet til før man ser at flere stiller spørsmål om muslimer egentlig kan være demokrater. Det presenteres påstander om at det eksisterer ufrakommelige trekk i islam som er klart uforenelige med demokrati og ytringsfrihet. Til grunnlag for slike forestillinger finnes øyensynlig et ekstremt essensialistisk syn på islam og muslimer. På den annen side finnes det ikke mangler på eksempler på hvorfor slike meninger oppstår: Undertrykkelse, vold og terror som er begrunnet med islam er ikke akkurat fraværende fenomener. 

Men stemmer det så at islam per se i realiteten er og blir for all tid en absolutt uforanderlig og homogen størrelse, og at alle muslimer egentlig innerst inne deler denne overbevisningen: Til tross for flere ytringer om demokratiets goder og fordeler etc? Er altså slike positive ytringer fra en muslim å se kun som strategiske skuebrød ad hoc beregnet på et vestlig publikum... slik kategoriske islam-motstandere hevder?  Eller er det helt legitime uttrykk for et gryende og forekommende mer moderat legitimt islam. Finnes det muslimer og muslimske trossamfunn med mindre eller større variasjoner i meninger og holdninger, slik man ser det hos kristne?

Enkelte ganger lurer man dog på hvor de mange godt utdannede og intellektuelle muslimene er i debatten om islam og demokrati. Debatten her i landet blir dessverre for det meste ført på visse kristnes eller ateisters premisser. Det er dog ikke alt for vanskelig å ellers finne demokratisk aktive muslimer i Norge: I kommuner, storting og enkelte grupper som arbeider for dialog. Men dette innebærer at det stort sett er nettopp disse demokratisk orienterte muslimene som fremtrer i medier og i debattene, og at det er dem qua «representative muslimer»  som gis støtte av andre politisk engasjerte her i landet. Uansett blir påstanden om at alle medmennesker med muslimsk tro har en etablert, sementert negativ og fiendtlig innstilling til demokratiet per se overdøvet av den virkeligheten vi møter her hos oss.

Å  innta en positiv og imøtekommende posisjon med hensyn til dialog mellom muslimer og kristne (og ateister) er uansett nødvendig, fordi flere ofte gjennomgående fokuserer på potensialet for konflikter mellom religionene p.d.e.s og "islam vs demokratiet" på den annen. Her avsløres ikke sjeldent enten den enkeltes positive og optimistiske, eller den negative og pessimistiske posisjonen, i måten man møter dette temaet på. Og ikke minst hva som først kommer i fokus. Herunder hvilke sitater fra koranen og hvilke imamer som trekkes inn som illustrerende kilder.  Og som med kristne, så er det øynene som ser hva som trekkes frem. Det vanlige er vel å se det egne alternativet i lys av idealer og visjoner mot de verste praktiske eksemplene fra motpartens troende.

Noe som oftest forbigås er at både islam og kristendom legger vekt på å ene-representere sannheten og at misjon dermed er et viktig aspekt av begge religioner. Da burde jo spørsmålet om hvilke konsekvenser dette med misjon får med dialogen mellom kristendom og islam? Og hva bør så en slik dialog i tilfelle helst konkludere med? Man tar jo ikke for store ord i sin munn når man her hevder at de to religioner ikke har en felles ramme i menneskerettighetene og humanismen. 

Men det kan dessverre enkelte ganger se ut til at noen kristne i dialogens og sameksistensens navn er villige til å overse vesentlige forskjeller hva gjelder menneskesyn, dets begrunnelse og etikk relatert til den respektive religionen. Flere islamske monostater representerer samfunnsmessige strukturer som klart bryter med de verdier som demokratiet i vesten har kjempet frem. Menneskerettighetene praktiseres ikke i nevneverdig grad der. Det er bare å nevne synet på demokrati, ytringsfrihet, kvinner, homoseksuelle, religionsfrihet, frafall fra troen, konvertering, etc. Derfor blir det galt om man i dialogens navn overser, justerer og kutter her og der for å få et mer harmonisk bilde til å stemme, dvs idealbildet trumfer virkeligheten i det godes navn. Det tilsynelatende gode og det sant gode er som kjent to forskjellige ting. Å fjerne seg fra virkeligheten er sjelden en god ide om man har vanskelige veier å gå i sammen. 

I den politiske diplomat-virkeligheten er det dog vanlig å fremme høflighetsfraser og unngå det som skiller for å fremme en dialog. Men når det gjelder kristendom vs islam blir dette litt mer problematisk: Å ignorere det som klart skiller hva gjelder Gud og synet på medmennesker generelt og uansett tro og livssyn, på bekostning av stemninger, gode ønsker, optimisme og positivitet, kan føre til problemer: Det som er uforenlige og absolutte grunnleggende forskjeller forsvinner ikke om man konsentrerer seg om det som ad hoc velges å bli tolket som noen lunde likt. F.eks. bør man aldri glemme at kristne er blant de som forfølges mest i verden, og at de som forfølger ofte er muslimer. 

Der Jesus sier at vi skal gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er, der sier den etablerte islamske kulturen ja takk begge deler. Politikk og religion ses på som to sider av samme mynt i flere muslimske land. 

Uansett er det selvsagt ikke en uriktig tanke at skal vi ha dialog mellom islam og kristendom, så man må også finne noe som er felles; derfra starter arbeidet. Men altså uten å fortegne eller sminke virkeligheten. Det nytter lite med et slikt arbeide og gode erklæringer om det stort sett blir kosmetiske tiltak og tilsynelatende fungerende samliv som ikke følges opp av reelle handlinger. Virkeligheten vi møter er også her den øverste dommer. 

Et lite personlig apropos til slutt: For egen del, så går jeg med kippa daglig, så fremt det norske været ikke tvinger frem en større hodeplagg. Jeg har erfart hets og trusler fra enkelte muslimer, sågar blitt dyttet på under utskjelling. Men jeg har også erfart det helt motsatte fra muslimer: Velvilje, nysgjerrighet, positivitet og vennskap. Jeg har mottatt gaver fra min hijabkledde islamske gode venninne m/mann. Skal jeg være tro mot meg selv og virkeligheten, så er selvsagt også bildet av muslimer mer nyansert; slik at begge nevnte sider representerer islam, hver på sin måte. Å gå fra det spesielle til det allmenne er m.a.o. selvsagt feil også her.  Ergo er mine erfaringer av muslimer de samme som andre har hatt og har vs kristne gjennom historien. Velger man som observatør kun den ene siden her, så begår man en grov feil, både mot vår annerledestroende neste som mot oss selv.

For øvrig ser jeg i dag at den irske artisten Sinéad O'Connor har blitt muslim. Fra før kjenner vi jo til Cat Stevens, en rekke rap-artister og noen amerikanske idrettsutøvere. Og Goethe var som kjent begeistret for poesien i koranen. Hva er det de har sett?

Islam har kommet for å bli i Norge og vesten. Da får man akseptere dette og be om en sunn og sann dialog i demokratiets navn. Det er uansett vesentlig at kirken våger å stå tydelig frem med sin trosmessige identitet, nettopp i det multikulturelle samfunnet og dialogene. Kristen tro er å tro på den Treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Denne Gud kan ikke samtidig være den samme som de fleste (og i verden dominerende) muslimenes klart definerte og ekskluderende gudsbilde. Man må altså akseptere at religioner faktisk ER forskjellige - til dels betydelig hva gjelder teologi og antropologi-  og ut fra det også innse at vi må leve med denne forskjelligheten: Uten å gå på akkord med egen tro i en type falsk og overfladisk uforpliktende harmonisering for fredens og stemningenes skyld. Virkeligheten er som nevnt den øverste dommer. Det er i den vi befinner oss på godt og vondt.







 

2 liker  
Kommentar #1

Johan Rosberg

24 innlegg  442 kommentarer

Vel, jeg må uansett finne origo.

Publisert nesten 3 år siden

Du trekker inn og dveler over mange ting og vinklinger. Selv kjenner jeg et personlig behov for å dykke dypere inn i kjernen i min egen tro. Det kjenner jeg at jeg må gjøre før jeg begynner å sondere utover. 

Vel, jeg lyver egentlig. Jeg danner gjerne synspunkter utover før jeg har tygget lønnkammerets frokost ferdig.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg synes Jesu ord, gjerning og oppfordringer er særdeles krevende. Ikke spesielt kompatibelt med noe som helst av det som florerer i den offentlige debatten - kanskje med unntak av drakampen og dramaet i Krf for tiden. Spennende for utsiden. En krevende reise på innsiden.

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere